Hund og eier i møte med omgivelsene

De fleste hundeeiere jeg treffer ønsker en lydig og trygg hund. Men hva gir vi hundene våre egentlig erfaring/opplæring i uten å tenke igjennom konsekvensene? Tjener erfaringene hundeholdet vårt? Oppfyller de vårt ønske om en trygg og lydig hund?​

Hensikten med denne artikkelen er å gjøre hundeeiere oppmerksomme på hvilken sosial rolle de har i forhold til hunden. Noen vil kjenne seg igjen i eksemplene som blir beskrevet, andre ikke. Jeg mener likevel at alle som har ansvar for hunder kan ha godt av å lese sidene som følger.
 
Alle vil i utgangspunktet være snill mot hunden
 
I Norge er vi glade i dyrene våre, og stadig flere kjøper seg hund. Som nybakt hundeeier er man i utgangspunktet veldig opptatt av å ikke gjøre noe galt under oppdragelsen. Man vil selvfølgelig bare valpens beste, men har ofte ikke satt seg godt nok inn i hvilke grunnleggende behov en valp har.
 
Ved mangelfull planlegging av hundeholdet er det lett å gå i den fellen at vi gjerne lar valpen få lov til alt den vil. På den måten føler vi at vi er snille med valpen. Et typisk eksempel på dette er at folk viser en litt forsiktig, avventende og passiv holdning til valpen i ulike situasjoner. Dette vises ofte i sosiale møter med andre mennesker og hunder. Jeg ser tydelig at mange hundeeiere mangler en plan for sosialisering i miljø. 
 
Den nybakte hundeeieren har hørt myten om at valpen må få lov å møte andre hunder på tur. Det man vil oppnå er at valpen skal bli sosialisert og trygg sammen med andre hunder. I sin iver etter å la valpen få sosialisert seg, møter de miljøet.
 
Valpen er nysgjerrig av natur, og får på eget initiativ hilse på alle hunder den treffer. Dette skjer ofte ukritisk og uten at eieren tenker over hva som egentlig skjer under de sosiale ritualene. Alt blir kalt ”lek”, selv om det nødvendigvis ikke er det. 
Eieren viser som regel en passiv holdning, og overlater hilseritualene til valpen. Stolt observerer eieren alt fra sin tilskuerplass i den andre enden av båndet. Eieren ser kun øyeblikket, og tenker ikke forebyggende. Allerede på valpestadiet gir altså eieren hunden erfaring i å løse sosiale oppgaver på egen hånd. Han kunne vært den som tar beslutningen om når valpen skal hilse, og på hvilken måte, samt å avslutte hilseritualet. 
 
Muligheten er absolutt til stede for at han ikke tror dette vil bli noe problem i fremtiden.
Hundeeieren har i dette tilfellet ikke prioritert å skape trygghet, tillit og grenser gjennom velfundert læring med valpen før de tar fatt på sosialiseringen i forhold til omgivelsene.
 
Hva blir egentlig læringen i slike møtesituasjoner?
 
Jo, valpen lærer at hver gang den ser en hund, må den bort og hilse. Valpen må mobilisere i forhold til hilseritualet. Høyt stress og stramt bånd under slike møter er ikke uvanlig. 
Valpen er altså i full sosial beredskap, og forberedt på at alt kan skje. Eierne tolker det som om at hundene sier ”hallo” og sosialiserer seg. 
 
Mange eiere handler i uvitenhet, og ville gjort dette på en annen måte dersom du hadde spurt dem to år senere.
Hunder de møter på turene har ofte lik forventning, og det er hundene som har initiativet i situasjonen. Eieren er den ettergivende, eller på etterskudd om du heller er mer komfortabel med det uttrykket.
 
Det er hunden som har fått jobben som den som møter andre hunder – og mennesker. 
 
Etter hvert blir valpen eldre, initiativet i møtene blir sterkere og hundeeieren synes at denne voldsomme hilsingen har utviklet seg til et slitsomt ritual. Etter hvert som hunden vokser, er ikke alle like glad i den som når den var liten valp. Det gjelder både mennesker og hunder den møter. 
Noen ganger resulterer disse møtene i ulike konflikter. Eieren føler ubehag under møtene. Han føler at han ikke mestrer hunden, og derfor ikke innfrir omgivelsenes nye krav til at han nå burde kunne kontrollere hunden bedre.
 
Han strammer båndet og prøver å hindre møtet, med det resultat at hunden blir frustrert, bjeffer og drar. Usikkerheten og ubesluttsomheten til eieren smitter over til hunden, som gjerne øker intensiteten. Hundeeieren har ikke lært å mestre verken seg selv eller hunden i denne situasjonen. Tilfeldighetene videre bestemmer utfallet av hendelsen.
Hindring av eieren medfører frustrasjon som gjerne går over i aggresjon idet hunden nærmer seg voksen alder (ca. to år). Eieren har gitt hunden en posisjon den ikke mestrer. Hunden føres i kort kobbel uten frihet til å bevege seg, med en eier i andre enden som ikke skjønner hvorfor hunden oppfører seg slik. 
 
Hva er ønskelig sosial trening?
 
Jeg sier ikke at valpen aldri skal få møte hunder eller mennesker. Jeg etterlyser en eier som i kraft av sin trygge flokklederposisjon styrer hundens møter med andre.
Det vil altså være hensiktsmessig at hunden skal være i balanse (rolig) før den gis lov til å hilse på andre. Dette betyr at eieren på forhånd må ha lært hunden noen grunnleggende oppdragelsesøvelser: innkalling, på plass, utgangsstilling, sitt, bli, mestre turen i bånd, fri-kommando og nei. Fri-kommandoen er den kommandoen som eieren gir for å løse hunden fra en kommando. 
 
Eksempel:
 
Det er greit å ha kontroll når du møter andre hunder og mennesker.
Slike møter er roligere og hundene går inn i møtet med et lavere stressnivå. Hundeeierne har avklart førstemøtet, og dermed avklart situasjonen – det er altså trygt for hundene å hilse. Eierne kan gi en kommando, for eksempel ”på plass”, for å avslutte hilseritualet.
 
Samme regel kan vi bruke før hunden får mat: Vi setter ned matskålen, og hunden må vente til den får klarsignal til å spise. Hunden sitter rolig før ”fri”-signal blir gitt.
Reiser hunden seg fra sitt, sier eieren nei, deretter gjentar han sitt som alternativ til feil handling, som var å reise seg fra sitt.
 
Sosiale regler etableres på valpe- og unghundstadiet for at hunden skal lære å forholde seg til eieren før den gis lov til en handling. Måten vi regulerer hundens oppførsel på, er med på å styrke vår lederrolle i hundeholdet, og gi hunden trygghet til å finne sin plass i flokken. 
 
Eksempelet over viser oss at vi må planlegge hvordan vi ønsker å regulere hundens sosiale oppførsel i ulike situasjoner. Spørsmålet hundeeiere må stille seg, er: Hvilken rolle ønsker jeg å ha i forhold til hunden min? Lederrollen forplikter oss til å ta ansvar. Den gir oss også mulighet til å påvirke våre omgivelser og gi hunden tillit. 
 
"Definisjon av begrepet flokkleder:En som har avklart dominans og rang i forhold til hunden og dermed skapt trygghet og rammer for hunden. Vi som hundeeiere er forpliktet til denne rollen dersom vi skal dekke hundens grunnleggende behov for å innrette seg i en flokkstruktur."
 
Den passive/ettergivende rollen, der vi ubevisst gir initiativet fra oss og overlater til hunden å mestre situasjonen, fører oss opp i konsekvenser vi selv ikke har kontroll over. 
 
I slike øyeblikk føler vi oss ofte som ofre for omstendighetene.
I slike øyeblikk finnes det mange gode unnskyldninger fra mennesker som fraskriver seg ansvaret, og nekter å reflektere over årsaken. 
 
Jeg hører dem ofte si at hunden ikke liker andre hunder, eller bare vil hilse. 
Andre unnskyldninger er at hunden bare er valpete, og at den vokser det av seg. 
Eller at andre hunder har vært stygg med den som liten. 
Ingen av forklaringene hjelper hunden ut av utryggheten sin. 
 
Hunden har behov for en som tar ansvar for den, gir den trygghet, tillit og grenser gjennom bevisst ledelse. Ikke en hundeeier som dytter hunden foran seg og lar den møte utfordringer den ikke har forutsetninger til å løse i vårt urbane samfunn.
Og når problemene dukker opp er det hunden det er noe galt med, aldri vår tilrettelegging.
 
Har du en ulydig og vilter hund, vil du helt sikkert allerede nå føle deg truffet, og vil automatisk forsvare deg ved å si at det ikke har vært så lett. 
Du har gjerne gått både dressurkurs og prøvd alt. Du har til og med ”straffet” hunden, og det hjelper ikke det heller. Det har bare gjort forholdet til hunden mer konfliktfylt og negativt.
 
Det du ikke har gjort, er finne ut hva som er årsaken og hva som skal til for å rette opp ubalansen. Du må forstå hvorfor og deretter redefinere for deg selv hvordan du vil ivareta hunden din. Du gjør lurt i å ikke dømme deg selv.
 
Velg på nytt, skap en endring 
Eller finn en ny unnskyldning, det er opp til deg.
 
Min mening er at du fremdeles er redd for å gjøre noe galt, og ofte handler i forhold til hva du tror alle andre mener du burde gjøre. Det er nok av mennesker rundt deg som mener de vet best hvordan din hund bør oppdras.
 
Spør deg selv: 
 
Hvordan vil jeg ha mine regler? 
 
Er dette i tråd med hva jeg ville gjort, hvis jeg fikk velge på nytt? 
Gjorde jeg dette av dårlig samvittighet, harmonerer dette med min overbevisning om hva jeg mener er riktig? 
Representerer situasjonen meg, og det hundeholdet jeg ønsker å ha? 
 
I mange møtesituasjoner lar vi hunden og andres forventninger ta alle avgjørelser for oss. Med hva med dine egne valg, kunne de representert deg og hunden på en annen måte? 
 
Først lar eieren omgivelsene, egen usikkerhet og andres forventninger til hva han skal gjøre, skape problemer. Og når omgivelsene ikke kan akseptere resultatet (den utagerende ulydige hunden), presser omgivelsene eieren til å gjøre noe med problemene. 
 
Fremdeles handler ikke eieren på egne bevisste valg, men snur med vinden. Han har fremdeles ikke tatt stilling til hva han selv vil. Bare hva han tror alle andre rundt ham forventer av ham. Muligheten for inkonsekvens er ekstrem.
 
Når noe går galt, fornekter vi at det er vi selv som har ført oss opp i hendelsene vi opplever som problematiske. Første skritt til å forandre situasjonen er at du må akseptere at det er du som bevisst eller ubevisst har valgt den. Dette kan være tøft å akseptere, men er like fullt nødvendig. 
 
Skap deretter en endring. Ikke fordi noe er feil, men fordi situasjonen ikke lenger utgjør en korrekt konstatering av hvordan du vil at den skal være.
 
Mannen med møtesituasjon problemene bestiller time på hundeskolen og forteller sin historie om møtesituasjoner og hvordan hundeholdet har blitt en prøvelse. Vi underviser ham i hvordan han kan lede hunden på en bedre måte, men minner ham på at han må gjøre endringene ut fra den rette motivasjonen, nemlig at han selv har bestemt seg. Ikke for at vi har sagt det. 
 
Gjør endinger av den enkle grunnen at du selv har valgt det. 
 
Først da vil du følge valgene dine konsekvent, fordi det er deg selv og din hund du gjør det for. På denne måten hjelper du hunden din ved at du handler etter egen autoritet og ikke lenger er usikker og inkonsekvent.
 
Du er trygg å følge, du tar ansvar for din egen vei og skaper tillit. 
Du er ikke lenger redd for hva andre mener, men du følger dine egne valg. 
Du har en retning – omgivelsene og hunden din får en annen oppfatning av hvem du er. 
Du utstråler integritet, du får til ting. 
Du handler likt i forhold til din overbevisning, og tar nye valg. 
 
Slik fortsetter du bevisst å gjøre, eller la være å gjøre, handlinger basert på hvordan du vil ha fundamentet i ditt hundehold.
 
Harmonerer valgene dine med hundens grunnleggende behov, er du hundens flokkleder. Det eneste du trenger å lære er hvordan i praksis overfører læringen til hunden gjennom dressurøvelser, metode og teknikk. På denne måten kan du lære hunden din hva du forventer av den. 
 
Det er de ulike læremiljøenes jobb å forene hund og menneske i trygg samhandling og forståelig kommunikasjon. Det er din jobb å ta stilling til hvilken rolle du vil ha overfor hunden din. 
 
Magne Gjertsen
Aktiv Hund Hundeskole
 
Kilder: 
Egne erfaringer gjennom de 15 siste år som yrkesinstruktør og hundedressør. 
• William James om vaner (habits) 
• Thorndike om læring ved prøving og feiling
• Pavlov og læring ved betinging 
• John Dewey og George Herbert Mead som hadde en naturvitenskapelig tilnærming til læring. 
• Goleman, D., Boyatzis, R., & McKee, A. (2002). Primal leadership: Realizing the power of emotional intelligence

14.01.2013 Opphavsrett © Magne Gjertsen

Den passive/ettergivende rollen, der du ubevisst gir initiativet fra deg og overlater til hunden å mestre situasjonen, fører deg opp i konsekvenser du selv ikke har kontroll over.