Hva David Mech egentlig sa – og hva hundeverdenen glemte å ta med seg
​

Innledning – myten som satte seg fast 
På 60- og 70-tallet ble ulver studert i fangenskap under kunstige forhold: små innhegninger, tilfeldige individer satt sammen og ustabile grupper. I dette stresspregede miljøet oppstod hyppige konflikter. Én ulv dominerte de andre gjennom fysisk makt og ble omtalt som “alfahann” – et begrep som raskt spredte seg i bøker, artikler og TV-programmer.
Denne modellen,  at lederskap i ulveflokken alltid var resultat av kamp og fysisk overlegenhet,  ble overført direkte til hundetrening. “Vis hvem som bestemmer” ble et mantra for mange eiere og trenere.
Men på 1990-tallet snudde en av de mest innflytelsesrike ulveforskerne, L. David Mech, opp ned på denne forståelsen.

Mechs korreksjon – ulver som familie
Etter mange år med feltstudier av ville ulver kom Mech med en banebrytende korreksjon: Ville ulveflokker er ikke tilfeldige grupper med en tyrann på toppen – de er familier.
Flokken ledes av et avlende par: foreldrene til resten av medlemmene. Lederskapet er ikke basert på stadige kamper, men på naturlig rollefordeling, forutsigbar prioritet og samarbeid.

Mech skriver:  “The wolves live in a pack structure, led by a dominant breeding couple… Even when not in front, the breeding pair can change the pack’s direction… The pack has a system for division of labor… Leadership includes initiation of activity, scent marking, control over food, and so on.”

Han beskriver også arbeidsdelingen mellom hann og hunn: hun tar seg mer av valpestell og forsvar, han skaffer mat og initierer bevegelse. Begge leder, men i ulike domener. Ja, de viser dominans i enkelte situasjoner – men uten brutalitet.

Et bredere bilde av dominans og rang
Når vi snakker om dominans, er det viktig å være presis. Rudolf Schenkel og Erik Ziemen beskrev allerede på 1960-tallet at et dominansforhold alltid er et gjensidig forhold: den ene opplever seg som ranghøyere, den andre aksepterer dette og underordner seg. Det behøver ikke være kamp eller konflikt som avgjør,  ofte er alder eller størrelse nok til at relasjonen blir tydelig.
Mech har senere vist hvordan de fleste ulveflokker består av et foreldrepar med års og fjorårsvalper, men Wilsson minner oss på at bildet ikke alltid er så enkelt.
I områder med høy tetthet, som i Yellowstone, kan flokker bestå av opp til 30 individer hvor mange er kjønnsmodne. I slike tilfeller oppstår en mer markant rangordning, i tråd med det Schenkel beskrev.
Rangens funksjon er først og fremst knyttet til reproduksjon,  det handler om hvem som får føre slekten videre.

Det er derfor ikke enten–eller, men et både og: ulver kan leve i familieflokker uten store interne konflikter, men under andre forhold kan mer klassiske rangstrukturer utvikle seg. Denne variasjonen viser hvorfor forskere selv har tolket begrepene dominans, rang og lederskap ulikt, og hvorfor hundeverdenen fremdeles bærer preg av debatten.

Feiltolkningen som forandret alt
Mechs korreksjon fjernet ikke lederskap, den redefinerte det. Likevel ble budskapet mange satt igjen med, grovt forenklet: “Alpha finnes ikke. Ulver har ikke ledere.”
Denne feiltolkningen passet perfekt inn i den fremvoksende Purely Positive-ideologien. Den ble brukt til å avvise hele konseptet med lederskap og hierarki – ikke bare den gamle, brutale versjonen.
Resultatet ble et faglig vakuum:  Ingen tok jobben med å redefinere hva lederskap i hund–menneske-relasjonen faktisk innebærer.  Mange eiere ble fortalt at regulering var “overstyring”.
Hunder som trengte trygg, forutsigbar styring, fikk det ikke,  og atferdsproblemene vokste.

Striden om begrepene
Her ligger en av de store utfordringene: begrepet “dominans” tolkes svært ulikt.

«Ett dominansförhållande är ett samtidigt uttryck av både dominans och underkastelse; den ena parten upplever sig som ranghögre och den andra parten accepterar detta. Ett etablerat dominansförhållande behöver aldrig ha föregåtts av en konflikt.» 
Rudolf Schenkel & Erik Ziemen (gjengitt av Erik Wilsson)

• Schenkel og Ziemen beskrev tidlig at dominansforhold er gjensidige: én opplever seg som ranghøy, den andre aksepterer og underordner seg. Dette kan skje uten kamp, basert på alder eller størrelse.
• Sjölander peker på at både ulver og hunder etablerer rangordninger som en nødvendig mekanisme for å redusere skader og organisere ansvar.
• Jensen hevder at rangordning er et misvisende begrep i relasjonen hund–eier, og at “dominant lederskap” er en myte opprettholdt av trenere.
• Schilder et al. (2014) viser hvordan dominansbegrepet er blitt overforenklet og misbrukt, men også at dominans er et reelt fenomen mellom hunder.
• Bradshaw et al. (2009) nyanserer ved å si at dominans er kontekstavhengig – ikke en fast rangstige – men avviser heller ikke at hunder har systemer for sosial regulering.
• Wilsson minner om at naturens struktur varierer: der bestanden er liten, består flokker av familier; der bestanden er tett, kan vi se mer komplekse rangordninger med flere kjønnsmodne individer. Begge modeller kan være sanne, avhengig av kontekst.

Hva gjør vi med dette? For meg er nøkkelen å skille mellom tre ting:
1. Dominans mellom hunder – en naturlig og dynamisk sosial mekanisme.
2. Lederskap hos ulver – basert på foreldreansvar, rollefordeling og samarbeid.
3. Hund–menneske-relasjonen – der hunden fortsatt forventer tydelig sosial regulering, men ikke gjennom kamp. Oppdragelse, ikke makt.

Når vi blander disse nivåene, oppstår polarisering. Når vi skiller dem, kan vi bruke begrepene presist,  og bygge en sunnere forståelse av ledelse anno 2025.

Domestisering, pregning og eierens rolle
Hunder er ikke ulver,  men heller ikke frikoblet fra de samme mekanismene. Domestisering og selektiv avl har formet dem mot lavere sosiale terskler og sterkere pregning på mennesker. Spesielt brukshunder er avlet for å være tett koblet til fører, med høy respons på sosial regulering. Dette gjør at hund–menneske-relasjonen ofte er enda mer lederavhengig enn relasjoner vi ser mellom hunder.
Men genene er ikke alt. Eierens væremåte, tilstedeværelse og emosjonelle tilstand former hundens trygghet.
En rolig, stabil eier regulerer hundens følelser.  En stresset eller uforutsigbar eier forsterker usikkerhet. 
Men kanskje den farligste varianten er eieren som trekker seg unna.
Ikke fordi de er onde eller stresset, men fordi de mangler verktøy og blir passive.
For hunden føles det som at ingen tar ansvar,  og da gjør den det selv. Den vokter, bjeffer eller utagerer, ikke fordi den “vil”, men fordi ingen andre styrer.  Over tid skaper dette både en mer urolig hund og en eier som mister tryggheten i egen rolle.
Ledelse er derfor ikke bare teknikk – det er et spørsmål om hvem du er i relasjonen, og hvordan du fremstår.

Faglig ordskifte og begrepsforvitring
I dag ser vi at mange faglige diskusjoner om lederskap ikke ender i avklaring, men i slettede tråder eller stengte kommentarfelt. Viktige nyanser når aldri ut. Når profiler velger å forenkle uten å være presise,  og unngår debatt – sementeres feiltolkninger.
Det er en av grunnene til at Mechs korreksjon fortsatt, over 20 år senere, blir brukt som argument for at ledelse ikke finnes.
Forenkling har sin plass. Men når “lederskap” forenkles til “ingen alfa, ingen styring”, mister eiere verktøyene som gir hunden trygghet. Da skaper vi ikke frihet – vi skaper uforutsigbarhet.
En trygg lederrolle kan ikke kommuniseres bort uten at vi samtidig svekker hundens rammer.

Hva vi burde gjort
I stedet for å kaste hele ledelsesbegrepet, burde vi ha bygget videre på Mechs funn:  
Lederskap er ikke kamp, men struktur.  Det innebærer rammer, forutsigbarhet og sosial regulering.
Det er integrert i flokkens hverdag: initiere aktivitet, regulere ressurser, dempe konflikter.
Å redefinere lederskapet handler ikke bare om praksis, men også om språk.
Hvis vi ikke eier begrepene, fylles de av andres definisjoner. Og hvis de er upresise, mister vi grunnmuren i faget.

Relevansen for hund–menneske-relasjonen
Forskning av Wilsson (1984/85, 2016) viser hvordan valper reguleres av foreldre gjennom blokkering, kroppspress, ressursprioritet og dempende signaler,  alt i et trygt rammeverk.
Wolf Parks etogram (Klinghammer & Goodman) dokumenterer det samme hos ulver: muzzle grab, blokkering, frys – signaler som regulerer atferd uten å skape ustabilitet.

Overført til hund–menneske: En trygg lederrolle gir hunden klare forventninger, mulighet til å slippe press og oppleve ettergift, og en sosial struktur å orientere seg i. Når eierens emosjonelle stabilitet legges til grunn, får hunden et referansepunkt å speile seg i,  og kan falle til ro.

Konsekvensene av å fjerne lederrollen
Når eiere blir fortalt at “ledelse ikke finnes”, skjer tre ting:
1. Språk og verktøy for regulering forsvinner – alt reduseres til kommando og belønning.
2. Problematferd får utvikle seg – uten tidlig struktur blir endringsfasen tyngre.
3. Trenere havner i ytterpunktene: Overstyring: mye press, lite ettergift.  PP/FF-unngåelse: ingen regulering, bare belønning og avledning.

Midten har fått for lite plass. Ytterpunktene,  de som klamrer seg til gammeldags maktbruk, og de som fjerner styring – har dominert. Resultatet er et enten–eller-valg, i stedet for en balansert vei.

Vår redefinisjon av moderne lederskap

• Ikke “alpha” som kampvinner.
• Et begrep forankret i etologi og læringsteori.
• Kjennetegn:
  • Forutsigbarhet.
  • Rolig avbryt–ettergift.
  • Ressursprioritet uten drama.
  • Trygg sosial regulering.
  • Arbeidsdeling og samarbeid.
  • En eier som fremstår rolig og stabil, og gir hunden et trygt følelsesmessig anker.

Ledelse ≠ bølling. Ledelse er ansvar, ikke maktspill.

Avslutningsvis 
David Mechs korreksjon var en gavepakke til faget. Den ga oss muligheten til å rydde ut gamle maktmetoder og formulere et moderne lederskapsbegrep. Men i stedet lot vi feiltolkningen ta over,  og midten i debatten forsvant.
I dag, hvor hundeverdenen ofte deles i to ytterpunkter,  maktbruk eller totalt fravær av styring – trenger vi en midt posisjon som er faglig forankret og praktisk anvendbar. Nå er det på tide å hente den tilbake.

Å stå i debatten, redefinere språket og gi eiere det verktøyet hunder faktisk trenger: trygg, forutsigbar ledelse som bygger tillit og stabilitet.

​Dropp “alfahann”. Behold lederrollen. For hundens skyld.


Takk: En særlig takk til etolog Erik Wilsson for innspill, kildehenvisninger og kommentarer underveis.

Kilder:
- Mech, L.D. (1999). Alpha status, dominance, and division of labor in wolf packs. Wolf.org.
- Wilsson, E. (1984/85). The social interaction between mother and offspring during weaning in German shepherd dogs.
- Wilsson, E. (2016). Nature and nurtured – How different conditions affect the behavior of dogs.
- Klinghammer, E., & Goodman, P. The Management and Socialization of Captive Wolves. Wolf Park.
- Goodman, P. Wolf Ethogram.
- Schilder, M.B.H. et al. (2014). Dominance in domestic dogs revisited.
- Bradshaw, J.W.S. et al. (2009). Dominance in domestic dogs—useful construct or bad habit?
- Sjölander, S. & Jensen, P. (presentasjoner i faglige fora).
- Schenkel, R. & Ziemen, E. Tidlige beskrivelser av dominans og rangordning hos ulv.


.© Magne Gjertsen / Aktiv Hund Hundeskole – 2025. Alle rettigheter reservert.
​

PP/FF: Et utbredt, men misforstått utgangspunkt
PP/FF står for «Purely Positive / Force Free» – altså en treningsfilosofi som tar utgangspunkt i at all læring hos hunder bør skje uten bruk av ubehag, krav eller korrigering, og utelukkende ved bruk av positiv forsterkning og frivillighet.
Metoden hevder ofte at bruk av press eller struktur kan føre til skade eller tap av tillit, og at kun positive opplevelser skal brukes for å forme atferd. Mange tilhengere av PP/FF-modellen argumenterer dessuten for at klassisk og operant betinging må holdes adskilt, og at følelsesendringer i hunden kun kan skje gjennom assosiasjoner,  ikke gjennom konsekvenser.
Denne modellen har fått stor utbredelse, men bygger i mange tilfeller på en forenklet forståelse av læring, og ignorerer sentrale faktorer som sosial struktur, emosjonell modenhet og relasjonell trygghet. I praksis blir eierens rolle ofte redusert til en leverandør av godbiter, uten tydelig ledelse, avklaring eller evne til å støtte hunden i motgang.

Innledning
Hvordan bygger vi hunder som ikke bare adlyder, men som fungerer trygt, selvstendig og sosialt i en kompleks verden? Hvordan skaper vi ekte samarbeid basert på respekt, tillit og mestring – ikke bare tekniske ferdigheter?
I denne artikkelen avdekker vi hvordan feilforståelser i moderne hundetrening, spesielt i PP/FF-miljøet, fører til manglende trygghet og sosial forankring hos hundene. Vi viser hvordan en helhetlig forståelse av læring, relasjon og emosjonell utvikling gir bedre og dypere resultater – både for familiehunder, jakthunder og arbeidshunder.

Klassisk og operant betinging – to sider av samme mynt
Klassisk betinging skaper emosjonelle assosiasjoner. Operant betinging styrer atferd via konsekvenser. I praksis skjer disse alltid sammen.
Når en hund lærer, påvirkes både følelsene (klassisk) og atferden (operant). Å skille dem kunstig, slik PP/FF forsøker, gir et urealistisk bilde av hvordan hunder faktisk utvikler seg. Selv om vi ønsker å endre følelser gjennom motbetinging, skjer det samtidig en læring om konsekvenser. De to læringsformene er uløselig sammenvevd i all praktisk trening.

Det er føreren som gjennom sitt nærvær og sin energi gir hunden en ny følelse – altså en klassisk kobling. Men den fysiske handlingen hunden velger i situasjonen – å se, å bli, å holde seg rolig – er operant læring. Det er ikke følelsen alene som avgjør – det er kombinasjonen av sosial trygghet og forventet konsekvens.


Motbetinging og desensitivisering – og hvor misforståelsen ligger
Desensitivisering utsetter hunden for stimuli gradvis. Motbetinging endrer følelsesresponsen til noe positivt.
PP/FF påstår dette handler kun om klassisk betinging. Men i praksis skjer også operant læring – hunden lærer å velge riktig atferd, ikke bare å føle bedre.
Riktig brukt er motbetinging en kombinasjon av følelsesendring (klassisk) og atferdsvalg (operant).
Men her oppstår en alvorlig feilslutning: PP/FF antar at dersom man gir en godbit til en hund som er i nærheten av noe den frykter, så forandres følelsen gjennom assosiasjon alene. De tar ikke hensyn til hvilken modus hunden faktisk er i.

Hvis hunden er i fluktmodus, jaktmodus eller sosial konflikt, vil ikke en godbit nødvendigvis kunne "betinge om" følelsen. Den emosjonelle tilstanden styrer hvilken informasjon hunden faktisk mottar og bearbeider.
Det betyr at selv om det gis en godbit, kan hunden enten overse den, oppfatte den som en belønning for feil tilstand (f.eks. utagering), eller koble den til førerens usikkerhet.
​Når eieren samtidig utstråler nervøsitet, uklarhet eller tjenende adferd, oppstår det ingen reell omstrukturering av emosjonell tilstand – og motbetingingen virker ikke.
For at motbetinging skal fungere, må hunden være i et mottakelig modus: regulert, åpen og sosialt forbundet med føreren. Det forutsetter at relasjonen allerede er avklart og at eier representerer trygghet og forutsigbarhet.

Dette er punktet hvor systemet kollapser: Når eksponering og godbit ikke lenger er nok fordi hunden mangler et emosjonelt anker. Hvis ikke føreren allerede har etablert seg som en sosial leder – og dermed en trygg base – vil hunden ikke bruke eieren som referanse i pressede situasjoner.

Eksponeringen blir da ikke læring – den blir feil læring, som forsterker usikkerhet og uønskede mønstre.
Føreren må gi hunden rett følelse – klassisk betinging. Men det er hundens atferd – det den gjør fysisk – som er operant. Når dette samarbeidet fungerer, har vi reell motbetinging. Når det mangler, har vi bare snacks i støy.


Praktisk refleksjon: Relasjon før situasjon
Vi må ikke undervurdere betydningen av å etablere en sosialt trygg relasjon først. En relasjon hvor eier fremstår tydelig, trygg og ansvarlig. Først når hunden har en referanseperson å støtte seg på – kan vi begynne å jobbe med utfordringer.
Eieren skal være i sentrum av hundens opplevelser. Alt hunden vil ha, går gjennom føreren. Dette handler ikke om kontroll for kontrollens skyld – men om forutsigbarhet. Når en hund lærer at føreren er “døråpneren” til alt av verdi, skapes trygg tilknytning. Føreren representerer ikke bare regler,  men trygghet, retning og frihet med rammer.

Og det må gjøres i rett rekkefølge:
Hvis en eier plutselig forsøker å korrigere en hund som tidligere har valgt fritt – uten at relasjonen er avklart – har ikke eieren egentlig “rett” til å korrigere. Da finnes det ingen sosial forankring for verken belønning eller grensesetting. Eieren blir en tilfeldig figur i hundens verden, ikke en referanse.
Og uten referanse – ingen reell innflytelse. Når vi eksponerer hunden etter at relasjonen er etablert, må vi ofte samtidig hemme gamle reaksjonsmønstre. Det krever både tettere oppfølging og mer presise korreksjoner – og det er her mange metoder kollapser dersom de ikke tar høyde for gammel læring som må endres aktivt, ikke bare passivt fades ut. 
Mange eiere spør: “Skal ikke hunden få velge selv?” Jo, men først må den lære hvordan den kan velge riktig.
Det krever først en fase med tydelig veiledning. Hunder som lærer å regulere seg selv gjør det fordi de forstår strukturen,  ikke fordi de er presset, men fordi de er trygge. Derfor kan vi si: Relasjon først, situasjon etterpå.

Kildenes perspektiv og nyansering
Det finnes flere norske og internasjonale kilder som belyser læringsteori og hundetrening.
Mange av disse støtter PP/FF-prinsipper, særlig i formidlingen rettet mot hobbyeiere.
Det er viktig å merke seg at disse ofte presenterer et forenklet bilde av hvordan læring og følelser fungerer i praksis, og at kompleksiteten i sosial struktur og emosjonell regulering sjelden blir grundig behandlet.
Denne artikkelen utfordrer derfor deler av den rådende forståelsen og presenterer en alternativ modell som kombinerer faglig innsikt med praktisk erfaring.

Akademiske kilder:

• Miklósi, Á. (2007). Dog Behaviour, Evolution, and Cognition. Oxford University Press.
• Serpell, J. (1995). The Domestic Dog: Its Evolution, Behaviour and Interactions with People. Cambridge University Press.
• Udell, M.A.R. & Wynne, C.D.L. (2008). "A review of domestic dogs’ (Canis familiaris) human-like behaviors: Or why behavior analysts should stop worrying and love their dogs". Journal of the Experimental Analysis of Behavior, 89(2), 247–261.
• Sundman, A.-S., et al. (2019). "Long-term stress levels are synchronized in dogs and their owners". Scientific Reports, 9(1), 7391.
• Mech, L.D. (1999). "Alpha status, dominance, and division of labor in wolf packs". Canadian Journal of Zoology, 77(8), 1196–1203.

Disse kildene støtter ideene om sosial struktur, emosjonell smitte, naturlig ledelse og læringens biologiske forankring.

Avslutning
All endring av atferd – enten det gjelder mennesker eller hunder – krever innsats, forståelse og en vilje til å endre egne mønstre. Det er krevende å jobbe med atferdsendring, og derfor er det viktig at vi ikke sender eiere ut i prosesser med verktøy som ikke virker, eller som gir falsk trygghet. Verden er ikke perfekt – men da må løsningene våre være realistiske og ansvarlige. For å lykkes med reell atferdsendring, må vi forstå at alt har sin tid – og sitt sted. Relasjon først. Deretter situasjon. Og til slutt: frihet, når rammen er trygg.

​Mange eiere som «er uenige» i visse fremgangsmåter, gjør det ikke nødvendigvis fordi de har faglig grunnlag. Ofte handler det om at de ikke forstår – og bruker uenighet som skjold mot innsikt. Det er derfor avgjørende at vi formidler tydelig, bygger forståelse først – og deretter endring.

Akademisk sammendrag
Denne artikkelen undersøker motbetinging og desensitivisering i moderne hundetrening, og viser hvordan manglende forståelse av sosial relasjon og emosjonell kontekst kan føre til feil læring.
Ved å integrere klassisk og operant betinging i en relasjonell ramme, fremheves viktigheten av emosjonell trygghet og sosial ledelse som forutsetning for reell endring.

Kritikken av PP/FF-tilnærmingen underbygges med forskning fra etologi og atferdsanalyse.
Artikkelen argumenterer for en helhetlig tilnærming der relasjon kommer før eksponering.
​
Opphavsrett © Magne Gjertsen ​

I en tid der hundens naturlige behov for ledelse, rammer og mestring stadig oftere fremstilles som problemer, ønsker vi med denne artikkelen å vise en vei som bygger på respekt for både hundens biologi og menneskets ansvar. Dette er ikke et angrep, men en nødvendig korrigering av en fortelling som skaper flere problemer enn den løser.
Det er på tide å stille spørsmålet: Hva skjer når vi snur hundens natur på hodet og lar ideologi erstatte ekte ansvar?

Hva vi trenger nå:
Vi trenger en tilbakevending til ekte balanse:

• Kunnskap, ja – men alltid i tjeneste for praksis.
• Respekt for hundens natur, ikke menneskelig projeksjon.
• Grenser og ansvar, ikke bare valg og frihet.
• Bygging av robusthet, ikke styrking av skjørhet.

Når teori brukes riktig, styrker den individet. Når teori brukes feil, fratar den hunden sin fremtidige trygghet.
La oss gjenreise hundens verdighet gjennom lederskap, ansvar og respekt for dens natur.

Grunnprinsipper for Balansert Hundetrening – Aktiv Hunds verdigrunnlag:
Vi i Aktiv Hund baserer vårt arbeid på et tydelig verdigrunnlag: Ærlighet, ansvar og respekt i møtet mellom menneske og hund.  Vår erfaring og vårt faglige ståsted tilsier at balansert trening, forstått som en helhetlig og ansvarlig bruk av læringsteori, er det som tjener hunden best på lang sikt.
​
1. Relasjon før metode - Trening må bygges på en trygg relasjon. Vi verdsetter kontakt, tillit og gjensidig forståelse mellom hund og eier høyere enn teknisk perfeksjon. En øvelse har liten verdi dersom relasjonen bak er svak eller utrygg.

2. Tydelighet er omsorg - Hunder trenger klare rammer og forutsigbarhet for å kunne slappe av og fungere godt. Tydelig lederskap handler ikke om dominans eller kontroll, men om å gi hunden forståelige signaler, konsekvente valg og trygge grenser.

3. Vi skiller mellom oppdragelse og ferdighetstrening  - Oppdragelse handler om å regulere sosial atferd og bygge karakter. Utdanning handler om å lære ferdigheter og oppgaver. Vi mener at all trening må bygge på en god oppdragelse. En hund som mangler oppdragelse, vil slite uansett hvor dyktig den er i øvelser. En god oppdragelse er selve fundamentet som gjør hunden i stand til å takle livet – og å motta utdanning.

4. Hunder er individer - Vi tilpasser treningen til den enkelte hundens mentale, fysiske og genetiske forutsetninger. Det finnes ingen metode som passer alle. Vi kombinerer faglig innsikt med hundens språk, kropp og energi i møtet.

5. Vi bruker hele verktøykassen - Vi er forankret i læringsteori og praktisk erfaring. Vi bruker både positiv og negativ forsterkning, belønning og korreksjon, på en rettferdig og pedagogisk måte. Det viktige er ikke hva vi bruker, men hvordan og hvorfor vi bruker det. Vi tåler at hunden møter motstand, fordi vi vet at ekte læring ofte innebærer å takle utfordringer. Og når hunden lykkes, belønner vi den med det beste den vet – på en måte som gir mening.

6. Trygghet først - Vi avviser både frykt og forvirring som treningsverktøy. En trygg hund er ikke en hund uten impulser, men en hund som føler seg sett, forstått og riktig veiledet. Trygghet skapes gjennom konsekvens, ikke ettergivenhet.

7. Vi trener ikke bort symptomer – vi jobber med årsaker - Vi ser bakenfor atferden. En hund som utagerer, stresser eller lukker seg inne har en grunn til det. Vi jobber med hele bildet: Miljø, eierens rolle, relasjon, forutsetninger og sammenheng.

8. Mennesket har ansvaret - Vi tror ikke på "problemhunder" – vi tror på relasjoner som har gått seg vill. Det er eierens ansvar å lære, lede og utvikle hunden i riktig retning. Vi er ikke her for å dømme, men for å veilede.

9. Vi viser hva vi gjør, fordi det vi gjør fungerer - Gjennom åpenhet, demonstrasjon og praksis står vi inne for metodene våre. Vi skjuler ikke teknikker bak ideologi eller retorikk. Vi mener at faglighet og ærlighet skaper trygghet for både hund og eier.
​
10. Til hundens beste
Alt vi gjør skal kunne måles opp mot ett spørsmål: Er dette til hundens beste, på kort og lang sikt? Vår lojalitet er først og fremst til hunden, ikke til metoder, trender eller kommersiell gevinst. Dette er også i tråd med dyrevelferdsloven, som forplikter oss til å beskytte hunden mot unødig stress og fare – og til å sikre at den ikke blir til skade for seg selv eller andre.

Dette er vår plattform. Den er ikke perfekt, men den er ekte. Den er ikke ideologisk, men forankret i fag og erfaring. Den er ikke lukket, men åpen for utvikling og dialog. Men vi kompromisser ikke på det viktigste:
Trygghet, tydelighet og ansvar – til hundens beste.

Når grenseløshet blir forvekslet med kjærlighet:
I vårt daglige arbeid med hundeeiere ser vi et tydelig mønster: De aller fleste eiere har brukt store mengder belønning – uten å lykkes med å skape en lydig, trygg eller fungerende hund. Samtidig har de ingen reell forståelse for hva en korreksjon er, hva et press innebærer, eller hvordan ettergift brukes for å skape læring.
De fleste tror de har "korrigert" når de har kjeftet eller dratt i båndet, men hunden har aldri endret adferd. De har forsøkt å kontrollere hunden gjennom støy og frustrasjon, ikke gjennom systematisk læring.
​
Resultatet vi ser, er en generasjon av hunder som verken har opplevd trygg ledelse, forutsigbare rammer eller reell mestring. De har blitt overlatt til tilfeldighetene, pakket inn i feilslått omsorg og ideologi.
Ekte hundetrening handler ikke om å unngå ubehag for enhver pris. Det handler om å lære hunden hvordan den lykkes, også under press – akkurat som i et naturlig sosialt samspill.
Hundens trygghet bygges ikke av fravær av konflikt. Den bygges av å mestre utfordringer under en trygg og tydelig leder.
Vi må også understreke at riktig oppdragelse og trening aldri skal forveksles med vilkårlig eller feil bruk av verktøy. Ekte balansert trening handler om å forstå og dekke hundens naturlige behov, ikke om å dominere eller straffe vilkårlig.

Og viktigst av alt: Vi må trene føreren like mye som vi trener hunden.

Ledertrening for eiere handler om:

• Å utvikle tydelighet, ro og konsistens i samspillet.
• Å skape tillit gjennom trygge rammer og forutsigbare forventninger.
• Å lære når man skal støtte, når man skal utfordre, og når man skal lede.
• Å forstå at ledelse ikke handler om kontroll, men om ansvar.

Hundens utvikling starter alltid med eierens evne til å lede – med kunnskap, struktur og ekte omsorg

​Vitenskapen – og hvordan den misbrukes:
Forskning har dokumentert at grov, uforutsigbar eller voldelig bruk av tvangsmidler kan skade hundens velferd. Men å bruke dette som argument mot enhver form for grensesetting, ledelse eller ansvar er en grov forvrengning av forskningen.
Balansert trening basert på struktur, forutsigbarhet og respekt bygger trygghet – ikke frykt.
Vitenskapelig ansvar handler om å forstå hvordan vi bruker grenser, ikke om å avskaffe dem. Hunden trenger ledelse like mye som kjærlighet.

Når ideologi skaper flere problemer enn den løser:
En av de mest tragiske konsekvensene av ideologisk hundetrening er at eiere blir lært opp til å unngå all ledelse, all grensesetting og alt naturlig press.
Resultatet er hunder som blir usikre, impulsive og ustabile – og eiere som, i desperasjon, tyr til frustrerte rop, rykk og tilfeldig straff, uten å forstå hvordan læring egentlig skjer.
Når ledelse forbyr seg selv i kjærlighetens navn, skaper vi det vi skulle beskytte mot: frykt, stress og sammenbrudd i relasjonen.
Hundens behov for trygghet, rammer og ledelse kan ikke ignoreres uten konsekvenser.

Når karikaturer erstatter virkelighet:
Aktører som GoodDog hevder at: "Å blande straff og forsterkning skaper forvirring, stress og frykt – ikke læring og trygghet."
De fremstiller balansert trening som tilfeldig, uforutsigbar og brutal. Men dette er en karikatur, ikke virkelighet.
I seriøs, balansert trening er ledelse, konsekvens og positiv forsterkning integrert på en strukturert, tydelig og empatisk måte.
Balansert trening skaper frie, trygge, fungerende hunder – ikke undertrykte individer.
Hvis noen ønsker å følge GoodDogs filosofi, står de fritt til det. Men i stedet for å bygge seg opp på å male karikaturer av andre retninger, bør de heller synliggjøre hva deres egne metoder faktisk kan levere av resultater.
Hundeverdenen trenger reell kunnskap, ikke nødhavner for eiere som vil bekreftes i å unnlate å oppdra hundene sine.

Hva balansert trening egentlig er:

• Strukturert, konsekvent og respektfull.
• Bygger trygghet gjennom klare rammer, ikke frykt.
• Gir hunden muligheten til å lære både gjennom mestring og naturlige konsekvenser.
• Bruker belønning for å forsterke ønsket atferd, og setter nødvendige grenser.
• Bygger på biologi, læringsteori og praktisk erfaring, tilpasset individets behov.

Hvorfor ble ideologien om utelukkende positiv trening en hype?

• Mange eiere har enkle hunder og opplever aldri større utfordringer.
• Menneskeliggjøring av hunder: hunden sees som barn, ikke som dyr.
• Følelsesstyrt markedsføring har gjort ideologien sosialt trygg og moralsk "riktig".
• Eiere frykter sosial fordømmelse hvis de setter grenser.
• Ekkokamre på nett forsterker ideologien og utelukker kritiske perspektiver.

Men i praksis ser vi at denne ideologien svikter hundene den påstår å beskytte.

Avslutning: Når ideologi blir viktigere enn hunden:
I dag ser vi et miljø der teoretiske CV-er, akademiske titler og ideologiske slagord settes høyere enn hundens faktiske behov.
Når praktisk erfaring avvises som "flaks" og naturlig atferd benektes i teoriens navn, er det ikke lenger hunden som står i sentrum. Det er menneskets behov for å føle seg moralsk overlegen.
En hund trenger ikke akademiske teorier. Den trenger en trygg leder, struktur, forutsigbarhet og respekt for sin natur.
Det er på tide å velge: Vil vi bygge frie, trygge og robuste hunder – eller vil vi fortsette å fôre en ideologi som i praksis svikter alt hunden er?
Hundens fremtid er vårt ansvar. La oss bære det ansvaret med kunnskap, praksis – og ekte kjærlighet.

Kilder:

• Mech, L. David (2000). Leadership in Wolf Packs.
• Miklósi, Ádám (2007). Dog Behaviour, Evolution, and Cognition. Oxford University Press.
• Serpell, James (1995). The Domestic Dog: Its Evolution, Behavior, and Interactions with People. Cambridge University Press.
• Udell, M. A., & Wynne, C. D. L. (2008). A review of domestic dogs’ (Canis familiaris) human-like behaviors. Journal of the Experimental Analysis of Behavior, 89(2), 247–261.
• Sundman, A. S., et al. (2019). Long-term stress levels are synchronized in dogs and their owners. Scientific Reports, 9(1), 7391.

Eierens inngang – håp, tvil og forventninger 
De fleste eiere som kommer til en konsultasjon, har allerede gjort en del forsøk. De har lest artikler, gått på kurs, spurt i grupper og testet ulike metoder. Noen kommer fulle av håp, andre på jakt etter raske løsninger. Mange har "prøvd alt", men har kjørt seg fast. Felles for dem er at de når et punkt hvor de ikke lenger vet hva som virker – og det er her den virkelige jobben starter.

Hvordan de møtes – og hva som ofte går galt 
Dessverre opplever mange eiere å møte hjelp som er fragmentert. De får teorier, metoder og gode råd – men sjelden forankret i en helhet. Altfor ofte gis rådene etter en kort samtale inne på et kontor eller skjema – ikke etter å ha sett hunden i praksis. Uten å se hvordan hunden svarer på styring, press eller kontakt, blir rådene ren spekulasjon. Det etterlater eiere forvirret og frustrerte – og hundene uforstått.

Blindsoner og "sugarcoating"  – når eiere bagatelliserer 
Eiere vil ikke alltid bevisst skjule problemer, men mange demper eller pynter på realitetene. De skammer seg, er redde for å bli dømt, eller tror ikke at det er "så ille". Noen er mer opptatt av å forklare hundens adferd enn å se på hva de selv faktisk bidrar med. De bruker diagnoser, forklaringsmodeller eller historikk for å unnskylde uønsket atferd, og søker hjelp som bekrefter forklaringen de allerede har valgt å tro på.
I noen tilfeller skjer det noe dypere og mer sammensatt: Hele hundens problematferd blir, bevisst eller ubevisst, en del av hensikten med hundeholdet.
​Eier får en identitet gjennom å være den som “jobber med en krevende hund”, og holder fast i hjelpesystemet fordi det gir en rolle – ikke nødvendigvis fordi det fører til endring.
Hjelpen brukes for å fremstå som omsorgsperson, uten å bryte mønstrene som holder problemet i live. Dette kan ligne et psykologisk mønster der man ubevisst gjør seg avhengig av problemet man sier man vil løse.
Dette gjør at treneren ikke får et helhetlig bilde – og da blir tiltakene ofte feil. Hjelp må bygge på sannhet, ikke på håp alene.

Men kan vi forvente at instruktører ser dette? 
I mange tilfeller – nei. Å avdekke slike mekanismer krever noe mer enn teknisk kompetanse. Det krever modenhet, psykologisk forståelse og en evne til å møte både hund og eier med klarhet, ikke bare metode.
De fleste instruktører lærer å veilede i øvelser, ikke i dynamikker.
De lærer å trene atferd, men ikke å lese hva eieren bruker atferden til. Og de får sjelden verktøy til å utfordre det som faktisk holder problemet ved like: menneskets behov for å beholde kontroll, unngå skyld eller søke bekreftelse.
Skal slike mønstre brytes, må veilederen våge å speile både hund og eier med ærlighet. Ikke med fordømmelse – men med presisjon.

Når eiere ber om hjelp – men kun vil ha symptombehandling 
Et gjentakende mønster er at eiere ønsker hjelp til et konkret problem – men ikke ønsker å se sammenhengen mellom problemet og hverdagen for øvrig. De spør: "Hva skal jeg gjøre når hunden gjør X?" – som om det finnes en snarvei forbi årsaken. De vil ha en løsning, ikke en prosess.
Dette gjør at trenere ofte havner i en vanskelig posisjon. De forsøker å forklare helheten, men møter motstand eller utålmodighet. Mange instruktører mangler også verktøy for å formidle det store bildet på en måte som treffer.
Ofte kommer også en annen reaksjon: En lettelse hos eier når treneren ikke får til en endring umiddelbart.
Det kan bekrefte deres dypeste frykt,  og samtidig frita dem for ansvar. "Hvis ikke en fagperson klarer det, hvordan skal jeg klare det?" Dermed kan eierne trekke seg tilbake til komfortsonen. De bedøver problemet, demper intensiteten,  og fortsetter å leve med det.
I realiteten har de da ikke søkt hjelp for å løse, men for å overleve. Dermed glir fokuset tilbake til symptombehandling, og den underliggende dynamikken forblir uendret.

Når eier faktisk er klar – og ber om ærlig veiledning 
Noen eiere har gått runden med seg selv før de ber om hjelp. De kommer med større ydmykhet, senkede skuldre og et klarere blikk – og et mål: Å ta ansvar. De vil lære, og de vil forstå. Ikke bare få resultater, men eie prosessen.
Disse eierne ber om ærlighet. De tåler å høre hvor det har gått galt – og hva som må til. De ønsker ikke trøst, men tydelighet. Og når de møter en trener som både utfordrer og støtter dem, skjer det noe viktig. De får håp – uten å bli lullet inn i komfort.
Denne typen eier lykkes ikke fordi de har “lett hund”,  men fordi de har bestemt seg.
For å ta grep. For å holde ut. For å gjennomføre.
Og det er disse eierne som gir oss som jobber med hund virkelig mening i det vi gjør.

Refleksjon: Hva slags eier vil du være? En som henter bekreftelse – eller en som søker utvikling? Det er ingen enkel vei, men det finnes en retning. Og den begynner med ærlighet – først overfor deg selv.

Kurs eller privattime – hva passer for hvem? 
Mange eiere lurer på om utfordringene deres er "for store" til å håndteres på kurs – eller om kurs i det hele tatt vil fungere for deres hund. Det er et viktig spørsmål.
Kurs krever at både hund og eier er klare for det. Det betyr ikke at alt må være perfekt,  men at det finnes et visst grunnlag av kontroll, kontakt og påvirkbarhet.
I motsatt fall kan kurset bli overveldende, og bidra til å forsterke utfordringene i stedet for å bygge dem ned.

Privattimer er ikke en tilbaketrekning – det er ofte en nødvendig start. En privattime gir mulighet for å kartlegge hvor utfordringene faktisk ligger: Er det relasjonen? Kontrollnivået? Tolkning av signaler? Grunnferdigheter?
Først når vi ser hvor skoen trykker, kan vi vurdere om et kurs vil være nyttig, eller om det i første omgang bør jobbes individuelt.
I dagens marked er det stor forskjell på menneskers utgangspunkt og forventninger til et kurs,  og like stor variasjon i hva slags relasjon de faktisk har med hunden sin.
For at et kurs ikke skal gi for bratt læringskurve, bør man lese seg opp, være ærlig på eget utgangspunkt, og vurdere hvilke kurs som faktisk kan gi mestring på de områdene man trenger hjelp til.

Vår erfaring er at mange eiere som melder seg på våre sommerkurs, gjør det med et reelt ønske om endring – men med ulik grad av modenhet og forståelse for hva det krever i praksis. Derfor starter vi kurset med tydelige, enkle grunnøvelser som hjelper eieren å etablere kontakt og lederskap – og hunden å lese og følge sin fører.
Øvelser som gir trygg håndtering  er ikke bare dressur, men nøkkelverktøy for relasjonsavklaring.

Dette gir oss som instruktører verdifull innsikt tidlig, og gir eieren en konkret inngang til å ta ansvar.
Den teoretiske forankringen i forkant av praksis gir også viktig støtte: Eieren forstår hvorfor grepene må tas, og hva som ligger i det å lede.

For enkelte eiere er dette en ny måte å tenke på,  og derfor krevende. Men det er nettopp disse vi ønsker å jobbe med: de som er klare for å lære noe nytt, og som har bestemt seg for å gjøre jobben.
Kurset er bygget rundt disse menneskene – ikke rundt hundens vansker alene, men rundt viljen til å ta ansvar.

I et marked med mange løsrevne tilbud og lav terskel for å trene "uten krav", er det sjelden å finne kurs som tar utgangspunkt i relasjon, regulering og ansvar.
Vår modell er tydelig: Det handler ikke bare om å lære hunden noe,  men å bli en tryggere, klarere utgave av seg selv som hundeeier. Når dette skjer, skapes forutsetningene for endring,  sammen

Opphavsrett © Magne Gjertsen ​

Denne teksten er for deg som jobber med hund – og med folk.
For det er ikke alltid teknikken som avgjør.
Ofte er det menneskets frykt, tvil eller manglende tro som står i veien.
Og jo tidligere vi ser det, jo klokere valg kan vi ta – for hundens skyld.
Hvis det virker så godt – hvorfor gjør de det ikke selv?
Vi ser det igjen og igjen. En hund som faller til ro – og en eier som trekker seg unna.
Som trenere – og ofte også som medmennesker – ser vi det samme mønsteret:
Hunden roer seg. Får retning. Blir tryggere. Alt peker i riktig retning – men eieren trekker seg unna.

Når hunden lykkes, men eieren stagnerer
Fem grunner til at eiere trekker segHva skjer når det virker – men eiere likevel ikke følger opp? Her er de vanligste grunnene vi møter:
​
1. Skyldfølelse og skam
Når treneren lykkes der de selv har feilet, kan det føles som en avsløring. Skyldfølelsen tar over – og da blir motstanden sterkere enn motivasjonen.
"Hvis dette virker, betyr det at jeg har gjort alt feil."
2. Frykt for fordømmelse
Selv når hunden responderer godt, er mange redde for hva folk vil si. Retorikken i visse miljøer har gjort mange usikre på hva som er "lov".
"Hva om naboen ser at jeg korrigerer? Hva om jeg blir hengt ut?"
3. Manglende overskudd
Noen har ikke mer å gi. De vet hva som trengs – men er tomme.
"Jeg orker ikke ta den kampen akkurat nå."
4. Forvirret relasjonsforståelse
Tydelighet tolkes som avvisning. Nei føles brutalt.
"Jeg vil være snill – og da kan jeg ikke være tydelig."
5. Lav selvtillit
De tror det bare virker fordi du gjør det – ikke fordi det faktisk er mulig for dem selv.
"Du har noe jeg ikke har. Jeg får det ikke til."

Når du ikke vet hva du egentlig trenger
Som eiere er det også viktig å ha en viss formening om hva du faktisk trenger hjelp til.
Mange kommer til privattimer uten annet mål enn at hunden skal "bli grei" – men har sjelden tenkt over hva det egentlig betyr.
Ofte er det bare snakk om å fjerne det som irriterer: bjeffing, hopping, trekking i bånd.
Men hva skal erstatte det? Hvilken rolle skal hunden ha i familien? Hva betyr "grei" i praksis?

Når metoden avslører mer enn vi tror
Noen leter etter løsninger som gir resultater uten å utfordre dem selv. De vil ha en ny hund – men uten å endre seg selv.
Andre begynner å lete etter bekreftelser på at det ikke var mulig likevel.
Det mest smertefulle øyeblikket er kanskje når noen ser at treneren lykkes – og i stedet for å bli inspirert, blir de lettet når treneren ikke lykkes:
"Takk, da ser du – det er ikke oss. Det går ikke an."

Mennesket i møte med metoden
Det handler ikke bare om metoden. Det handler om mennesket.
Når en eier ser at en annen får frem noe i deres hund, vekker det mer enn bare undring.
Det vekker indre konflikt. Skyld, uro, frykt og selvkritikk. Lengsel etter å få det til – og redsel for å ikke strekke til.

Troen som glipper
Det er som den gangen Jesus gikk på vannet. Han kalte Peter til seg – og Peter gikk, han også.
Men i det øyeblikket han begynte å tvile, sank han. Ikke fordi det ikke gikk. Men fordi troen glapp.
Slik er det for mange eiere. De ser at det virker. De ser at det er mulig. Men de tviler på at de selv er i stand til å få det til.

Et viktig veiskille
Her står mange eiere ved et veiskille –
Enten stepper de opp og tar ansvar, eller så begynner de å shoppe rundt etter løsninger som beskytter dem mot det ubehaget ansvar fører med seg.
Alternativet er å leve med hunden slik den er – og akseptere de kompromissene det innebærer.

Når familien ikke står samlet
Å jobbe med en hund er én ting. Å jobbe med en hel familie – er noe helt annet.
Mange hunder bor i hjem der menneskene har ulike forventninger, ulike grenser og ulik forståelse av hva hundehold innebærer. Noen vil ha kos og selskap. Andre vil ha struktur og lydighet. Og midt i dette står hunden – forvirret og uklar på hvem den egentlig skal forholde seg til.
Hvis vi skal lykkes, må vi få med hele flokken.
Det holder ikke at én person endrer seg hvis resten trekker i motsatt retning.
For hunder lærer gjennom mønstre og konsistens – og det finnes ingen «privat forståelse» i hundens verden. Alt du gjør, formes av alle de andre rundt.
Derfor må vi også snakke om enighet og ansvar internt.
Er alle klare for å endre seg? Har familien snakket sammen om hva de vil oppnå?
Støtter de hverandre, eller saboterer de ubevisst prosessen?
Dette er ofte en kneik. Men det er en nødvendig kneik.
For ingen hund kan bli trygg, forutsigbar og sosialt fungerende – hvis reglene varierer med hvem som holder båndet.

Når motstanden viser seg tidlig
Noen eiere avslører seg før vi har rørt hunden.
Allerede i første samtale – gjerne under behovskartlegging eller første intervju – merker vi det: en underliggende motstand, en vaghet rundt ansvar, en uro når vi snakker om grenser.
De søker hjelp, men frykter løsningen. De lytter, men filtrerer bort det som krever noe av dem selv.
De nikker – men med forbehold. Og de bruker gjerne begreper som "snill", "mild", "respektfull" – uten å skjønne at det ikke er motsetninger til tydelighet.
Dette er de eiere som innerst inne lener seg mot en ideologisk forestilling om at all veiledning må være fri for ubehag.
Mange har blitt preget av miljøer vi kan kalle "feelgood-tradisjonen" – der PP/FF-tenkning er normen og alt som oppleves som konfrontasjon eller motstand, tolkes som overgrep.
Ikke nødvendigvis fordi de forstår teorien – men fordi de kjenner trygghet i det som fritar dem for skyld og konflikt.
Som trenere må vi bli flinkere til å se dette tidlig.
For det er ikke i praktisk arbeid denne typen motstand først viser seg – det skjer allerede i samtalen.
Og da er det ikke bare hunden vi må lese. Det er eieren.
Jo før vi ser det, jo tydeligere kan vi vurdere:
Er dette en reell allianse med utviklingspotensial – eller står vi i fare for å binde oss til noe som aldri får forankring?
Det må vi respektere – men vi må også være ærlige om konsekvensene.

Til instruktøren – faglig vurdering
Vi må spørre oss: Når vet vi at vi står i et utviklingsrom, og når må vi trekke oss ut?
Noen ganger ligger svaret ikke i hundens respons, men i eierens villighet til å være med på reisen.
Hvis vi gjenkjenner mønstre av unnvikelser, bortforklaringer eller projeksjon allerede tidlig, kan vi spare både oss selv og hunden for et mislykket oppdrag.
Det handler ikke om å dømme – men om å vurdere: Er dette samarbeidet liv laga?

Til eieren – du er ikke alene
Hvis du kjenner deg igjen i noe av dette, så vit: Du er ikke alene.
Det er menneskelig å vegre seg for ansvar når man føler seg usikker, skyldbetynget eller redd for å feile.
Det krever mot å stå i endring. Det krever enda mer å innrømme at man trenger hjelp.
Men det er mulig. Og det starter med å se at det du føler, er vanlig – og overkommelig.

Når du blir et speil
Det er et tveegget sverd å være flink. Når du lykkes, får du hunden på plass – men du risikerer å sette eieren i skyggen.
Jo mer tydelig du er, jo tydeligere blir det hva eieren ikke får til. Og det gjør vondt å se.
For du blir ikke bare en løsning – du blir et speil.
Og nettopp det må vi tåle som instruktører – uten å skylde på eieren, men heller møte reaksjonene med innsikt og respekt.
Å være dyktig er en gave – men også et ansvar.
Du må bære eierens reaksjon, uten å la det kneble deg.
Du må stå i speilet – men gjøre det med varme.

Etter 30 år i felt
Jeg ser det klarere enn før: Jeg må skille mellom faget hund og menneskets prosess.
Jeg må vite hva hunden trenger – og samtidig forstå hva mennesket bærer.
Og jeg må vurdere: Har vi felles grunnlag? Kan vi gå denne veien sammen – for hundens skyld?
Dette er ikke bare teknikk. Det er psykologi, pedagogikk og relasjonsarbeid.
Det er et møte mellom vilje, modenhet og mot – og den reisen må vi gjøre sammen, som eiere og trenere, for hundens skyld.
Det er ikke nok at hunden lykkes. Hvis eieren ikke er med, vil det ikke feste seg.
For hundetrening handler ikke bare om atferd – det handler om transformasjon.

Siste refleksjon
Så neste gang du ser at hunden lykkes – spør deg selv:
Er eieren med? Har jeg invitert dem inn i prosessen, eller bare demonstrert løsningen?
For uten mennesket på plass, vil heller ikke hunden få fotfeste.
For det er i møtet mellom kunnskap og mot at virkelig endring skjer – for både hund og menneske.

Opphavsrett © Magne Gjertsen ​​


Referanser og inspirasjonskilder

1. Skinner, B.F. (1953). Science and Human Behavior. – Grunnleggeren av operant betinging, som forklarer hvordan konsekvenser former atferd.
2. Bandura, A. (1977). Social Learning Theory. – Viser hvordan læring skjer gjennom observasjon og selvtillit (self-efficacy).
3. Prochaska, J.O. & DiClemente, C.C. (1983). Stages of Change Model. – En modell for hvordan mennesker går gjennom faser i endringsprosesser.
4. Friedman, S. (2009). Living and Learning with Animals. – Om anvendt atferdsanalyse og veiledning med respekt for dyrets og menneskets prosess.
5. Satir, V. (1988). The New Peoplemaking. – Om familiesystemer og hvordan endring hos én påvirker helheten.
6. Miklósi, Á. (2007). Dog Behaviour, Evolution, and Cognition. – Om hvordan hunder lærer, tolker mennesker og fungerer sosialt.
7. Bradshaw, J. (2011). In Defence of Dogs. – Kritikk av moderne misforståelser i hundehold og et forsvar for hundens behov.

Disse kildene har bidratt til refleksjonene i teksten, både direkte og indirekte, og anbefales for videre fordypning i hundetrening, relasjonsarbeid og menneskelig endringsprosess.

At motstand virker. At hvis den stritter imot, forsvinner presset. Den får viljen sin.
Uten at vi tenker over det, begynner hunden å forme oss – ikke omvendt. Og det skjer ikke bare én gang, men hver gang vi trekker oss unna i møte med protest: når hunden ikke vil inn i buret, napper til seg båndet, vrir seg under håndtering, eller stirrer og spenner seg. Når den knurrer – og vi går vekk.
Resultatet er at motstand belønnes. Press forsvinner. Det fungerer – og det gjentas. Det er læringsteori i praksis, rett fra pensum i klassisk og operant betinging (Skinner, 1953).

Når kjærlighet ikke er nok
De fleste eiere ønsker å gjøre sitt beste. De vil ikke skade, tvinge eller overkjøre hunden. Derfor gir de seg – fordi det kjennes riktig. Men når frykten for å gjøre feil overskygger viljen til å lede, overlates hunden til seg selv. Det som skulle være omsorg, blir til feilstøtte (Donaldson, 1996).
Det er her "fryktfri håndtering" ofte introduseres som en løsning. Men da er det som regel for sent. Hunden har allerede lært at motstand fungerer. Den er blitt trent – av eieren selv – til å regulere situasjoner ved hjelp av protest. Så når vi fjerner press og forsøker å belønne oss ut av ubehaget, gir vi egentlig etter. Igjen.
I den positivt forsterkende og frytfrie treningsideologien (PP/FF) er tanken at ubehag skal unngås, og at treningen skal tilbakestilles straks hunden viser motstand. Det høres pent ut, men forutsetter at man aldri havner i situasjoner der press må gjennomføres – noe som ikke stemmer med virkeligheten (Lindsay, 2000).

Når presset ikke kan unngås
Før eller siden må alle hunder håndteres i situasjoner de ikke har valgt selv: kloklipp, veterinærbesøk, flåttfjerning, skadebehandling, nødtransport. Da hjelper det ikke med godbiter alene. Da hjelper det ikke at hunden kan "velge" samarbeid – den må følges gjennom presset. Den må tåle.
Men hvis hunden aldri har lært å følge et lett trykk, aldri har erfart at trygghet kommer når den gir etter, da står vi igjen med en hund som reagerer med panikk, kamp og flukt. Den biter. Den skriker. Den kjemper imot – og ender kanskje med å måtte sederes (Herron et al., 2009).
Og når den adferden først er etablert, finnes det ingen enkel vei tilbake. Det som kunne vært en trygg innlæring, må nå bygges opp fra bunnen – med ny trygging, ny erfaring, og ny tillit.

Den naturlige læreren – og det tapte språket
I naturen skjer dette annerledes. En tispe som føder valper, har tilgang og myndighet. Hun steller, holder fast, korrigerer og veileder. Valpene protesterer ikke mot henne – de gir etter. De lærer trygghet gjennom fysisk kontakt og emosjonell overgivelse (Klinghammer & Goodman, Wolf Park).
Men når vi som eiere kvier oss for å ta denne rollen – eller rett og slett ikke vet hvordan – mister hunden en helt sentral erfaring: Å bli holdt igjen og ledet, uten at det er farlig. Å kjenne press – og oppdage at trygghet kommer når man slipper det.
Dette burde vært grunnlaget for all valpetrening. Ikke bare godbit for å sitte pent, men erfaring med rolig håndtering, sosial regulering og ettergivelse under lett press. Ikke som overstyring – men som ramme for å lære trygghet og samarbeid.
Hvis vi i stedet lærer hunden at enhver protest gir uttelling, bygger vi en strategi der motstand blir det som lønner seg.

Hva burde hunden lært i stedet?
Det hunden trenger å lære tidlig, er at det å følge lett press gir trygghet. At samarbeid, ro og ettergivenhet ikke er svakhet, men veien til forutsigbarhet og stabilitet. Dette handler ikke om “hard trening” – det handler om sosial grunnferdighet og emosjonell regulering (Miklósi, 2007).
En hund som lar seg veilede fysisk, som tåler å bli flyttet på, undersøkt og håndtert, er ikke bare lettere å ha med å gjøre – den er tryggere i seg selv. Og en trygg hund trenger ikke forsvare seg, gjemme seg eller kjempe.
Dette er ikke prestasjonstrening – det er relasjon og tillit i praksis. En hund som må sederes for enkel håndtering, har ikke bare et adferdsproblem – den har ikke lært å føle seg trygg under ledelse.

Hunden lærer – hele tiden
Hunder lærer ikke bare øvelser. De lærer hvordan du reagerer. Hvordan miljøet tilpasser seg dem. Hvordan deres egne signaler påvirker situasjonen (Blackwell et al., 2008). Og over tid blir de konsekvente. Ikke fordi de er “dumme” eller “dominante”, men fordi de gjør det som fungerer.
Dette skjer også i dagliglivet: Når hunden kobler ut på tur fordi eierens signaler er svake. Når eieren forsøker å overtale i stedet for å lede. Når hele relasjonen er bygd på godvilje – men uten tydelige roller.
Da har hunden tilhørighet, men ingen sosial struktur. Ingen forpliktelse. Den velger når det passer, og protesterer når det ikke passer – for det er dét som har virket.

Et nødvendig oppgjør med misforstått “snillhet”
Vi må våge å fortelle sannheten: Livet inneholder press. Vi kan ikke beskytte hunden mot alt. Vi kan ikke belønne bort all motvilje. Men vi kan lære hunden å takle motstand – og å stole på at vi vet veien gjennom det.
Dette handler ikke om dominans. Det handler om ansvar, språk og ledelse. Om å stå i situasjonen – og ikke la hunden styre etter feil strategi.
Hunder trenger ikke total valgfrihet – de trenger trygghet, struktur og forutsigbarhet. Og det får de ikke av å vinne hver konflikt. Det får de av å oppleve at motstand ikke fører frem – men at tillit gjør det.

Hvem lærer hvem?
Det store spørsmålet vi bør stille oftere er: Hvem lærer hvem?
For i enhver interaksjon lærer vi hunden hvordan samspill fungerer. Hva som lønner seg. Hva som forventes. Hva som er greit – og hva som faktisk ikke fører frem.
Det er dette som er oppdragelse. Og det er dette som må tilbake i sentrum av moderne hundetrening.
For altfor mange hunder får i dag en diagnose, et reseptark eller et treningsforbud – når det de egentlig trengte, var én ting:

Trygg veiledning. Tydelig ansvar. Og ekte ledelse.

Refleksjon og respons fra praksisfeltet
Mottakelsen av denne teksten har vist hvor stort behov det er for å snakke sant om relasjon, ansvar og veiledning i hundeholdet. Mange av tilbakemeldingene har kommet fra erfarne oppdrettere, instruktører og hundeeiere som bekrefter at det som beskrives her stemmer med det de ser – og har sett i årevis.
Noen peker på hvordan hunden faktisk dresserer eieren, andre beskriver hvor vanskelig det kan være å nå frem med budskapet i et klima preget av misforstått snillhet og frykt for å gjøre feil. Mange beskriver hvordan de allerede praktiserer dette i sitt arbeid – og hvor viktig det er å starte riktig fra første stund, og å fortsette med bevisst ledelse og tillit hele veien.
Dette viser at vi ikke bare trenger mer kunnskap – vi trenger fellesskap. En allianse av fagfolk og erfarne eiere som tør å stå for en balanse mellom forståelse og ansvar. For vi har nok av teorier, metoder og meninger – det vi trenger nå, er mot til å stå i det som virker.

Opphavsrett © Magne Gjertsen ​

Referanser

• Blackwell, E.J., Twells, C., Seawright, A., & Casey, R.A. (2008). The relationship between training methods and the occurrence of behavior problems, as reported by owners, in a population of domestic dogs. Journal of Veterinary Behavior.
• Donaldson, J. (1996). The Culture Clash. James & Kenneth Publishers.
• Herron, M.E., Shofer, F.S., & Reisner, I.R. (2009). Survey of the use and outcome of confrontational and non-confrontational training methods in client-owned dogs showing undesired behaviors. Applied Animal Behaviour Science.
• Klinghammer, E., & Goodman, P.A. The Management and Socialization of Captive Wolves at Wolf Park.
• Lindsay, S.R. (2000). Handbook of Applied Dog Behavior and Training, Volume 1: Adaptation and Learning. Iowa State University Press.
• Miklósi, Á. (2007). Dog Behaviour, Evolution, and Cognition. Oxford University Press.
• Skinner, B.F. (1953). Science and Human Behavior. Macmillan.

Vi får ofte inn hunder som er "godt trent". De kan sitt, de kan ligg, og de elsker godbiter. Å forstå en kommando er ikke det samme som å adlyde den. Forskning viser at hundens evne til sosial læring og tilpasning er tett knyttet til menneskets lederskap og kommunikasjon (Miklósi, 2007). I et forstyrrende miljø er det ofte null kommunikasjon, og ingen reell kontroll. Det er først da kontrasten mellom innlærte øvelser og faktisk fungerende atferd blir tydelig. Hva er vitsen med å lære innkalling, gå pent i bånd, sitt og dekk – hvis disse ferdighetene ikke fungerer når det virkelig gjelder? Hvis de ikke kan brukes til å hjelpe hund og eier å navigere trygt i hverdagen – i møte med stress, impulser og miljø – da er det bare overflate. Innlæring uten overføring er som å kunne svømme på land. Det ser bra ut, men hjelper lite når det blir dypt.

Alt til sin tid. Det finnes en naturlig rekkefølge i god hundetrening. Først må hunden lære å regulere seg, forstå grenser, og samarbeide med mennesket sitt i hverdagen. Først da får kommandoer og ferdigheter verdi. Når grunnlaget er svakt, nytter det ikke å legge på mer pynt – da faller alt sammen i møte med virkeligheten. Mange hopper rett til øvelser og ferdigheter, men uten å ha etablert trygghet, kontakt og lederskap først. Da blir treningen hul – og hunden lærer å ignorere det som egentlig skulle gi støtte. Hunden jager biler og syklister, biter, slåss, rømmer, drar i bånd, vokter, er panisk i møter – eller rett og slett ikke lytter i det hele tatt.

Når vi begynner å grave, finner vi ofte ikke et treningsproblem, men et spor av ideologisk etterlatenskap. Hunden er ute av kontroll, og eieren har blitt opplært til å ikke gripe inn – av frykt for å være "slem", "dominant" eller "gammeldags". Resultatet er at både hund og eier står fast i et mønster der ingen tar ansvar for å regulere atferden.
De fleste eiere vil det godt, men mange har blitt fanget i en ideologi – og en konstant frykt for å gjøre feil. De er redde for å sette grenser, for å bli misforstått, for å «ødelegge relasjonen». Resultatet er at de gjør lite, og lar problemer vokse i stillhet.

Før vi kan hjelpe hunden, må vi først hjelpe eieren. Det handler ikke bare om teknikker, men om å endre hele forståelsen av hva lederskap og ansvar egentlig er.
Men noen eiere kommer ikke engang så langt. De tror de kan fikse det selv – uten hjelp, uten innsikt, uten å sette av tid til bevisst opplæring eller tilegne seg kunnskap. Det handler ikke om ond vilje, men ofte om komfort og stolthet. De unngår å oppsøke hjelp fordi det betyr å innrømme at noe ikke fungerer. I mellomtiden fortsetter problemene å vokse – og hunden betaler prisen.

For dem som faktisk søker hjelp, starter vi med å rydde vekk skyld og forvirring. 
Vi hjelper eieren å skille mellom lederskap og maktmisbruk, forstå at "nei" ikke er et overgrep, og se forskjellen på emosjonell komfort og faktisk trygghet. Når eieren tør å ta tilbake påvirkning og ansvar uten skam, kan vi begynne det egentlige arbeidet. Og det tar tid – ikke fordi vi trener sakte, men fordi vi må rydde bort det som har blokkert for ansvar – ofte i årevis.

Når eieren så begynner å ta plass i relasjonen, skjer det ofte en umiddelbar endring i hunden. 
Men det er ikke alltid pent. Mange hunder, spesielt de som har fått gjøre som de vil over lang tid, vil teste grensene når de for første gang møter ekte motstand og krav. Som Serpell (1995) påpeker, har hunder gjennom hele sin utvikling vært avhengige av menneskelig veiledning for å fungere sosialt – og det merkes når denne veiledningen uteblir. Det er her eieren må stå støtt – og det er her vi veileder gjennom prosessen.

Vi jobber med kontakt og timing, rolig påvirkning, trygg grensesetting, og ikke minst: vi lærer eieren hvordan hunden belønnes gjennom at vi påvirker atferden i ønsket retning – og umiddelbart gir ro, trygghet og anerkjennelse når hunden velger å etterkomme. Dette er ikke straff – det er språk. Det er slik hunder forstår at samarbeid gir frihet, og at trygghet oppstår i ettergift, ikke i fravær av påvirkning.
​
Først når dette fundamentet er på plass, kan vi begynne på det mange forbinder med “trening”: innlæring, ferdigheter og tilpasning. Men nå skjer det på et nytt grunnlag – ikke bare for å få en lydig hund, men for å bygge en stabil relasjon med plass til både regler og frihet.

Mange eiere kommer til oss som siste utvei. 
De har brukt tusenvis på kurs, godbiter, utstyr og råd – uten effekt. Når de til slutt innser at problemet ikke bare var hunden, men fraværet av balanse, da starter den egentlige reisen.

Hvorfor kommer de ikke før – og hvorfor er det så vanskelig å forebygge? 
Det er et paradoks: De fleste kunne unngått problemene om de hadde fått riktig veiledning tidlig. Likevel kommer mange først når alt har gått galt. Hvorfor?
Fordi de har blitt fortalt at “snillhet” er nok. Fordi markedet er fullt av råd som lover resultater uten krav. Fordi det er enklere å kjøpe godbiter og utstyr enn å ta grep i egen atferd. Og fordi forebygging sjelden føles akutt – før konsekvensene banker på døren.
De kommer når forholdet til hunden er preget av frustrasjon, håpløshet og skyld. De kommer når følelsene blir sterkere enn ideologien. Og da starter vi ofte på bar bakke – med en hund som har lært at den bestemmer, og en eier som har lært å ikke gjøre noe med det. Ekte lederskap starter ofte først når vi tør å slippe taket i ideologien – og gripe tak i ansvaret. Lederskap i flokk handler ikke om makt, men om trygg sosial regulering – slik vi også ser i studier av naturlige ulveflokker (Mech, Wolf Park).
​
Dette er ikke en tekst mot belønningsbasert trening. 
Det er en oppfordring til å løfte blikket. For hvis vi virkelig vil hjelpe hunder – og deres eiere – må vi våge å ta ansvar, ikke bare gi godbiter. Ensidighet skaper aldri balanse. Ikke i pedagogikk. Ikke i hundetrening. Ikke i livet.

​Opphavsrett © Magne Gjertsen ​

Forstå hundens språk
Å kunne lese hundens kroppsspråk og forstå hva den kommuniserer er essensielt. Uten denne ferdigheten kan selv den beste metoden mislykkes. Hunder lærer og reagerer på miljøet sitt – vår jobb er å tolke og veilede dem riktig.
Bruk hele læringsteorien
Effektiv hundetrening krever en balansert tilnærming som omfatter hele læringsteorien. Positiv forsterkning er utmerket for innlæring av nye ferdigheter, men atferdsendring krever ofte mer. Det handler om å forstå hvordan både belønning og konsekvenser påvirker hundens valg og atferd.

Bruk verktøy riktig
Treningsverktøy er verken gode eller dårlige i seg selv – det handler om hvordan de brukes. Feil bruk av godbiter, seler eller annet utstyr kan skape problemer, akkurat som feil bruk av andre hjelpemidler kan gjøre skade. En erfaren trener vet hvordan verktøy brukes korrekt for å oppnå trygg og effektiv læring.

Finn en kompetent trener
Når man leter etter en god trener, er det viktig å se på hundene i trenerens materiale – virker de trygge og samarbeidsvillige? Grunnleggende kunnskap om hundespråk hjelper deg med å tolke det du ser. Trenere som kun snakker teori uten å vise praktiske resultater bør møtes med skepsis. Det er også viktig å finne trenere som tar hensyn til både hundens og eierens behov.

​Unngå ekstreme ideologier
Noen hevder at kun én metode fungerer, mens andre demoniserer alternative tilnærminger. Realiteten er at ingen metode passer for alle hunder. Trening må være fleksibel og tilpasset individets utgangspunkt.

Konklusjon
For å hjelpe hunden din best mulig, må du lære å forstå den, bruke læringsteori riktig, og være kritisk til markedsføring og ekstreme påstander. Når vi baserer trening på kunnskap fremfor ideologi, skaper vi trygge, balanserte hunder og gode relasjoner mellom hund og eier.

​Opphavsrett © Magne Gjertsen

Hvorfor skjer dette?
Penger før hundens beste?
Legemiddelindustrien har en økonomisk interesse i å utvide markedet, og veterinærer fungerer ofte som mellomledd i denne syklusen. Med begrenset tid til å veilede eiere blir medisinering en rask og enkel løsning. Samtidig påføres hunder menneskelige diagnoser, uten å ta hensyn til at de er en egen art med instinkter og naturlige funksjoner. En hund er ikke et menneske – den må forstås som det den er.

Faktaboks: Markedsdominans og økte priser

• Mars Veterinary Health (AniCura) eier over 3 000 veterinærklinikker globalt og har betydelig innflytelse på medisinsalg.
  
• IVC Evidensia, støttet av private equity-firmaet EQT, eier over 2 500 klinikker i 20 land.
  
• Storbritannias konkurransemyndigheter (CMA) undersøker veterinærmarkedet på grunn av mistanke om kunstig høye priser og manglende konkurranse.   
  
• USA: Prisen på veterinærtjenester har økt med 60 % det siste tiåret, delvis grunnet oppkjøp av klinikker av store selskaper.
  
• Konsekvens: Mindre konkurranse kan føre til høyere priser og redusert mulighet for eiere til å velge alternative behandlingsmetoder.

Feil fokus i adferdsbehandling
Veterinærer og PP-/FF-adferdsterapeuter foreskriver stadig oftere medisiner kombinert med metoder som avledning, shaping og motbetinging. Motbetinging skal koble en negativ stimulus til noe positivt for å endre hundens reaksjon, ofte kombinert med desensitivisering – gradvis eksponering for triggeren.
Problemet? Disse metodene overser instinktive responser og nøkkelpåvirkninger som utløser uønsket atferd. Positiv forsterkning i møte med en negativ trigger kan forsterke feil atferd, i stedet for å endre hundens reaksjon. Hvor realistisk er det at en eier konsekvent går på avstand og mater hunden i krevende situasjoner?
Slike metoder skaper ofte mer usikkerhet enn trygghet. Uten forståelse for timing og treningsprinsipper risikerer man forvirring, forsterkning av feil atferd og manglende effekt i praksis. 

​Hvorfor stilles det ikke spørsmål?

• Blindt tillit til eksperter: Mange eiere tar veterinærens ord for god fisk og antar at medisiner er nødvendig.

• Mangel på kunnskap: Mange vet ikke hvordan hunder lærer eller hvordan miljøet påvirker atferden. De velger medisiner fremfor å gjøre den nødvendige jobben for å skape en trygg hund.

• Tidsklemma og bekvemmelighet: Mange vil ha raske løsninger fremfor å investere tid i reell trening.

• Kommersielle krefter styrer: Store aktører som Mars Veterinary Health (AniCura), IVC Evidensia og EMPET dominerer veterinærmarkedet. Når de kontrollerer både klinikker og medisinsalg, blir økonomiske motiver viktigere enn dyrets beste.

SSRI-medisiner: Løser de noe?
Fluoksetin (Reconcile) og lignende SSRI-medisiner foreskrives stadig oftere for adferdsproblemer hos hunder. Studier som hevder at fluoksetin hjelper, bygger ofte på subjektive eierrapporter. Når objektive data analyseres, er det ofte ingen signifikant forskjell mellom medisinert og placebobehandlet gruppe.
Fluoksetin har kun vist effekt når den kombineres med en strukturert treningsplan. Likevel blir tusenvis av hunder medisinert uten atferdsmodifikasjon, som om en pille kan erstatte læring. Dette fører til en misforståelse om at medisiner er løsningen, mens hunden egentlig trenger veiledning, grenser og en trygg kompetent eier .

Langsiktige konsekvenser – fra medisiner til avlivning 
Medisinering uten en helhetlig rehabiliteringsplan kan føre til alvorlige konsekvenser. Når hunden ikke forbedres eller utvikler nye atferdsproblemer, ser vi en økende trend der eiere til slutt velger avlivning. Mange av disse hundene kunne vært reddet med riktig trening og en forståelse av hundens reelle behov. I stedet for å legge til rette for læring og mestring, blir hunder kjemisk undertrykt – ofte til det er for sent.

Hva er alternativet?
I stedet for medisinering trenger hunder trygghet, forutsigbarhet og tydelig veiledning basert på deres naturlige instinkter. Rehabilitering handler om å forstå årsakene til atferdsproblemene og jobbe systematisk for å løse dem. Dette krever at eieren tar ansvar, lærer å lese hundens signaler og justerer sin egen atferd for å gi hunden riktige rammer.
Ved å jobbe med hundens naturlige adferdsmønstre og gi den struktur, grenser og konsekvent oppfølging, oppnår man varige endringer – uten medisinering. Dette krever mer innsats enn å gi en pille, men til gjengjeld får du en harmonisk hund som mestrer livet sitt.

Før du vurderer medisiner, spør deg selv:
Behandler du symptomene, eller løser du årsaken? Hvem tjener på at hunden din medisineres – og hvem betaler prisen?

​Opphavsrett © Magne Gjertsen ​​

Forståelse av atferd og forsterkning hos hunder
En grundig analyse av atferd inkluderer:

Funksjonen eller årsaken bak atferden – hvorfor oppstår den?
Hva som allerede forsterker atferden – hvilke belønninger eller konsekvenser opprettholder den?
Om atferden er frivillig eller ufrivillig – er det et bevisst valg eller en refleks?
Hvilke følelser som driver atferden – skjer det på grunn av frykt, glede, usikkerhet eller forventning?
Om atferden er instinktiv – kommer den naturlig, eller er den lært?
Hvor motiverende forsterkeren er – hvor sterkt ønsker hunden det den oppnår gjennom atferden?

Under er noen praktiske eksempler:
1. Hund som drar i båndet på tur
Når en hund stadig trekker i båndet, må vi forstå hvorfor den gjør det og hva som forsterker atferden.

• Funksjon/årsak: Hunden vil raskere frem til et mål (lukter, spennende steder, andre hunder).
• Eksisterende forsterkning: Hvis eieren følger etter og lar hunden trekke seg dit den vil, blir atferden forsterket.
• Frivillig eller ufrivillig: Trekking er en frivillig handling, men kan også bli en vane.
• Følelse bak atferden: Kan være forventning, stress eller frustrasjon.
• Instinkt: Jaktinstinkt eller utforskertrang kan spille inn.
• Motiverende forsterkere: Belønningen er å komme dit den vil – en sterk motivator.

Fuglehund-eksempel: En unghund trekker hardt på vei inn i et terreng med fugl fordi den har lært at det er spennende lukter og bevegelse der. Hvis hunden får gå videre mens den trekker, blir atferden forsterket og vanskeligere å kontrollere under jakt.
Familiehund-eksempel: En familiehund trekker mot en park fordi den har erfart at der er det lekekamerater og frihet. Dette forsterkes om den får slippe løs umiddelbart etter å ha trukket dit.

2. Hunden hopper opp på folk for å hilse
Familiehund-eksempel: En familiehund som får mye oppmerksomhet når den hopper opp, vil lære at dette er en effektiv måte å få kontakt på. Hvis den i tillegg møter gjester som klapper eller snakker til den mens den hopper, vil atferden bli forsterket.

• Funksjon/årsak: Ønsker oppmerksomhet.
• Eksisterende forsterkning: Hvis folk gir oppmerksomhet (smiler, snakker, klapper), blir atferden belønnet.
• Frivillig eller ufrivillig: Frivillig handling, men kan være innlært ved gjentatte suksesser.
• Følelse bak atferden: Glede, forventning eller opphisselse.
• Instinkt: Valper slikker eldre hunder i ansiktet – en naturlig atferd som kan forsterkes hos mennesker.
• Motiverende forsterkere: Kontakt og oppmerksomhet.

3. Vokting av hus og hage
Familiehund-eksempel: En hund som får vokte vinduet eller hagen ved å bjeffe på forbipasserende, kan oppleve dette som en selvforsterkende atferd. Hvis eieren i tillegg roser hunden for å "passe på huset", kan voktingen eskalere og bli en utfordring.

• Funksjon/årsak: Hunden føler et behov for å beskytte territoriet.
• Eksisterende forsterkning: Hvis hunden bjeffer og personen forlater området, lærer den at bjeffing fungerer.
• Frivillig eller ufrivillig: Ofte en blanding – instinktiv, men også styrt av tidligere erfaringer.
• Følelse bak atferden: Usikkerhet, frykt eller selvtillit.
• Instinkt: Mange raser har vokterinstinkt naturlig.
• Motiverende forsterkere: At "trusselen" forsvinner.

4. Hunden nekter å gå over en bro eller inn i en tunnel
Familiehund-eksempel: En familiehund kan nekte å gå over en bro på grunn av en uvant overflate eller høyde. Hvis eieren trøster hunden eller lar den slippe situasjonen, kan redselen forsterkes fordi hunden lærer at unnvikelse er en løsning.

• Funksjon/årsak: Frykt eller usikkerhet.
• Eksisterende forsterkning: Hvis eieren gir opp og lar hunden slippe, blir unnvikelse en forsterket strategi.
• Frivillig eller ufrivillig: Ufrivillig – fluktreaksjon.
• Følelse bak atferden: Redsel.
• Instinkt: Overlevelsesstrategi – unngå potensielt farlige situasjoner.
• Motiverende forsterkere: Unngåelse gir en umiddelbar følelse av lettelse.

Avslutning
Disse eksemplene viser hvordan en grundig analyse av atferd kan gi innsikt i hvorfor hunder handler som de gjør, og hvilke mekanismer som opprettholder uønskede reaksjoner. For hundeeiere og trenere er denne kunnskapen essensiell for å skape varige endringer gjennom forståelse og bevisst forsterkning.
Ved å ta hensyn til funksjon, følelser og motivasjon kan vi justere treningen og hverdagsrutinene slik at hunden lærer nye strategier som fungerer bedre for både den og eieren.


Opphavsrett © Magne Gjertsen ​

Noen av de viktigste årsakene til dette kan være:

1. Projeksjon av problemet: Det er ofte enklere å skylde på hunden eller ytre omstendigheter enn å erkjenne at deres egne handlinger påvirker hundens oppførsel.
2. Manglende selvinnsikt: Dere er kanskje ikke klar over hvordan deres egne handlinger, kroppsspråk og rutiner påvirker hunden.
3. Frykt for å innrømme feil: Å erkjenne at man ikke har kontroll over hundens oppførsel kan være sårbart. Dette kan føre til en motvilje mot å reflektere over egne handlinger.
4. Overveldelse av informasjon: Med et hav av metoder og råd kan det føles forvirrende å velge en gjennomtenkt strategi fremfor raske løsninger.

Hvordan miljøet og eierens ubevisste handlinger former hundens oppførsel 

• Forsterkning av stress ved hilsing: Har dere en hund som blir voldsomt sosial når den hilser? Dere tenker kanskje at hunden bare er vennlig, men egentlig kan dette være et tegn på overstimulering og stress. Når dere lar hunden hilse uten å regulere intensiteten, forsterkes denne oppførselen over tid.
• Vokting av hagen og andre områder: Lar dere hunden være alene ute på terrassen eller i hagen? Over tid kan dette føre til at hunden utvikler en voktende oppførsel, og terskelen for varsling blir stadig lavere. Plutselig vokter den også gjester inne i hjemmet. Uten en plan eller regulering kan dette utvikle seg til et større problem.
• Manglende grunnlydighet på tur: Hvis dere lar hunden løpe fritt i skogen uten å ha lært grunnleggende lydighet, vil den raskt erfare at den kan belønne seg selv ved å oppsøke mennesker, dyr eller jakte. Dette skaper en hund som tar egne valg uten å inkludere dere.
• Mas og uro belønnes innendørs: Gir dere hunden oppmerksomhet hver gang den maser? Da lærer den at den kan styre deres adferd. Dette fører til stress og en hund som stadig krever mer.
• Forventninger før tur: Har hunden deres lært at hver gang dere tar på jakken, betyr det tur? Dette kan skape en oppbygning av stress og forventning, noe som resulterer i en ukontrollerbar hund før dere i det hele tatt har kommet ut døra.
• Stress under transport i bil: Sutrer, bjeffer eller piper hunden i bilen? Hvis dere alltid slipper den rett ut til aktivitet når bilen stopper, lærer den å forbinde transport med opphisselse. Dette forsterkes hver gang det skjer.
• Konstant innfrielse av forventninger: Svarer dere alltid på hundens behov umiddelbart? Uten regulering blir dette en vane som gjør det vanskelig for hunden å finne ro.
• For sterk tilknytning til dere: Hunder med lave sosiale terskler kan utvikle en for sterk avhengighet til eieren. Dette kan føre til separasjonsangst, da hunden aldri har lært å være alene, samtidig som overstimulering kan gjøre hunden rastløs og stresset. 

Hvordan skape refleksjon
Når alle disse situasjonene opptrer daglig i ett og samme hundehold, fører det til en hund som lever i konstant spenning. Egenstyring, stress og forventning infiltrerer alle aspekter av hundens liv, noe som gjør det vanskelig for den å finne ro. Når du ikke har en bevisst strategi for opplæring , ender hunden opp med å drive sin egen læringsprosess – ofte på en måte som ikke er ønskelig for verken deg eller hunden.

Over tid kan dette skape en hund som er i kontinuerlig alarmberedskap, søker belønning uten å forstå grenser og reagerer impulsivt på miljøet rundt seg. Disse hundene får ofte et ustabilt adferdsmønster som først oppfattes som problematisk når det blir uholdbart i hverdagen.

Når hjelp endelig søkes, er det ofte hunden som får skylden, mens de ubevisste valgene du har tatt over tid, ikke anerkjennes som den egentlige årsaken.
Det er viktig å forstå at summen av uregulerte situasjoner over tid ikke bare skaper utfordringer – den former hele hundens oppfatning av verden og dens plass i den.

Ta ansvar: 
Dine valg former hundens oppførsel. Ved å justere rutiner og forsterkningsmønstre kan du påvirke hvordan hunden reagerer i ulike situasjoner. Reflekter over egen adferd: Spør deg selv: «Hva lærer hunden av dette?» eller «Hvordan ville situasjonen sett ut hvis jeg gjorde noe annerledes?» Dette kan hjelpe deg med å forstå konsekvensene av dine handlinger. Lær av andre:  Å dele erfaringer med andre hundeeiere kan gi verdifull innsikt. Små justeringer kan ha stor betydning, og det kan være nyttig å se hvordan andre har løst lignende utfordringer.

​La deg inspirere av suksesshistorier: 
Mange eiere har endret sin tilnærming og fått et roligere og mer balansert hundehold. Ved å lære av deres erfaringer kan du oppnå en bedre relasjon med hunden din.
KonklusjonFor å skape en endring må du forstå hvordan dine daglige handlinger påvirker hundens oppførsel.

​Gjennom bevisstgjøring, konkrete eksempler og refleksjon kan du lære hvordan du gir hunden din bedre rammer for en balansert hverdag. Endring skjer ikke over natten, men med tid og innsats kan både du og hunden få et roligere og mer harmonisk liv sammen.

01.02.2025 Opphavsrett © Magne Gjertsen ​

Når løsningen føles for stor: Hvorfor velger vi det enkle fremfor det riktige?
Vi vil jo det beste for hundene våre. Likevel ser vi at mange eiere stadig vender tilbake til "enkle løsninger" som avledning med godbiter i vanskelige situasjoner, selv om de vet at det ikke løser det underliggende problemet.
Men hvorfor? Hvorfor er det så vanskelig å endre tilnærmingen sin – ikke bare i passeringer, men i hele måten vi lever med hundene våre på?   Svaret ligger i noe dypere: Relasjonen.

Problemet er ikke situasjonen – det er relasjonen
​Passeringsutfordringer, usikkerhet, stress, trekking i bånd – alt dette er symptomer på noe mer grunnleggende. Når hunden ikke klarer å håndtere slike situasjoner, handler det sjelden om passeringen i seg selv. Det handler om hvordan hunden forstår sin plass i relasjonen til eieren.

• Hvis hunden ikke har en klar forståelse av hvem som leder, må den ta egne valg.
•  Hvis hunden oppfatter eieren som usikker, vil den selv bli usikker.
• Hvis hunden tror den må ta ansvar for situasjoner, vil den reagere deretter.

Og da hjelper ikke en godbit.

Hvorfor endrer ikke eieren seg?
For mange eiere føles veien til en trygg hund for stor, for tung og for vanskelig. Ikke fordi de ikke vil, men fordi de innerst inne forstår at de først må endre seg selv før de kan forvente endring fra hunden.

•  Det krever selvinnsikt å se at problemet ikke er hundens passering, men egen tilnærming til ledelse.
• Det krever tålmodighet å bygge en trygg relasjon i stedet for å bruke snarveier.
• Det krever mot å gi slipp på komfortsonen og ta ansvar på en ny måte.

Og det er her det stopper for mange. Ikke fordi de ikke elsker hunden sin, men fordi det er krevende å endre seg selv.

Hva om vi begynner i riktig ende?
Før vi kan forvente at hunden vår skal gå pent i en passering, må vi spørre oss selv:

• Har jeg en relasjon hvor hunden faktisk stoler på meg?
• Er jeg trygg nok til at hunden kan lene seg på meg i vanskelige situasjoner?
•  Leder jeg på en måte som gir hunden frihet og trygghet – eller skaper jeg mer forvirring?

For sannheten er:
En hund som har en avklart og trygg relasjon til eieren, trenger ikke en gobit for å komme seg gjennom en passering. Den trenger bare å følge en eier som vet hvor de skal.
Så kanskje løsningen ikke handler om hvordan vi håndterer passeringer – men om hvem vi er for hunden vår i utgangspunktet.

Relasjonen kommer først. Situasjonene løser seg deretter.

31.01.2025 Opphavsrett © Magne Gjertsen ​

Glansbilder av problemfrie familiehunder selges gjennom TV-programmer, reklamer og hundeskoler som lover raske løsninger. Men hva skjer når realiteten ikke samsvarer med forventningene? Hvor ligger det faktiske ansvaret for opplæring av hundeeiere?

En bransje som skyter seg selv i foten
Hundebransjen har over tid undergravd sin egen troverdighet. I stedet for å være tydelige om hva hundehold faktisk innebærer, har deler av bransjen tilpasset seg markedets etterspørsel og gitt folk det de vil ha, fremfor det de trenger. Man har tjent gode penger på å fremheve én type trening i offentligheten, mens man i det stille har "fikset" utfordringer bak lukkede dører.
Ved å unnlate å ta et tydelig standpunkt og være åpne om realitetene rundt hundehold, har bransjen selv bidratt til at eiere får et urealistisk bilde av hva det vil si å ha hund. Mange tror trening utelukkende handler om belønning og kos, og når de møter utfordringer, står de uten verktøyene til å håndtere dem.
Men bransjen alene kan ikke ta skylden. Hundeeiere må også ta ansvar.

• Hvorfor stiller så få kritiske spørsmål før de velger hund?

• Hvorfor svelger mange ukritisk markedsføringen av "enkle løsninger" i stedet for å søke kunnskap?

• Hvorfor er det ubehagelig å si høyt at oppdragelse krever innsats og rammer?

Mange kjøper hund med en forventning om et friksjonsfritt samarbeid, uten å reflektere over at en hund ikke bare trenger kjærlighet – den trenger tydelighet, grenser og veiledning. 

Når bransjen ikke kommuniserer dette tydelig nok, og hundeeiere selv ikke stiller spørsmål, oppstår problemet: Hunder som ikke får det de trenger, og eiere som ikke forstår hvorfor de mislykkes.

Når opplæringsplanen mangler – eiere overlates til tilfeldigheter
Et annet stort problem er at mange hundeskoler og trenere ikke har en helhetlig og strukturert opplæringsplan. Hundetrening blir ofte solgt som et sett med enkeltøvelser, uten en rød tråd eller progresjon for både hund og eier. Når eiere kun får fragmenterte løsninger, mister de forståelsen av hvordan læring faktisk skjer.

• En god opplæring må inneholde:

• En klar progresjon – hvor hver fase bygger på den forrige.

• Både teori og praksis – eiere må forstå hvorfor en metode fungerer, ikke bare hvordanden utføres.

• Et realistisk bilde av hundehold – ikke bare det som er lett å selge.

Når dette mangler, står hundeeiere igjen med halve løsninger, prøving og feiling, og i verste fall et problemhundhold som kunne vært unngått.

Ensrettet utdanning og snevert tverrfaglig samarbeid
Et annet alvorlig problem er hvordan utdanning og tverrfaglig samarbeid i hundebransjen er snevert vinklet og mangler bredde.

• Videregående skoler med hundefag gir ofte en ensidig utdanning, der kun én treningsfilosofi får definere hva som er riktig og galt.

• Mange av læreplanene er utarbeidet av aktører med en spesifikk tilnærming, uten at alternative metoder inkluderes.

• Dette fører til at elever utdannes med et begrenset perspektiv, uten en bred forståelse av hundetrening.

Tverrfaglig samarbeid mellom veterinærer og atferdskonsulenter er ofte ensrettet.

• Stadig flere faglige samarbeid utelater balanserte tilnærminger og begrenser hvilke treningsmetoder som regnes som "riktige".

• Når kun én metode anerkjennes som faglig akseptabel, mister bransjen viktig erfaringsbasert kunnskap og svekker sin evne til å tilpasse seg hunder med ulike behov.

Media og underholdningsbransjens rolle
Media har også spilt en avgjørende rolle i å skape et romantisert bilde av hundehold. Programmer som Fra Bølle til Bestevenn fremstiller trening som en rask prosess der problemer nærmest løses på magisk vis. NRK og andre aktører bruker hund som underholdning, men tar ikke ansvar for hvilke forventninger de skaper hos publikum.
Når slike ensidige fremstillinger dominerer, blir det vanskelig for hundeeiere å orientere seg i landskapet av treningsmetoder. Kritisk refleksjon erstattes av blind tro på populære konsepter, og faglig bredde viker for det som er lettest å selge.

Hvor er hundeskolene som tar samfunnsansvar?
Vi må snakke om mer enn treningsmetoder – vi må snakke om kvalitet i opplæringen.
Jeg mener vi som jobber med balansert hundetrening må være mer synlige og tydelige, men vi må også løfte debatten videre:

• Det er ikke nok å diskutere treningsmetoder – vi må også snakke om kvaliteten på opplæringen av hundeeiere.

• Det er ikke nok å tilby flere kurs – vi må sikre at innholdet faktisk gir eiere en realistisk forståelse av hundehold.

• Det er ikke nok å beskytte eget rykte ved å jobbe i det skjulte – vi må stå for det vi vet fungerer og tørre å vise det frem.

Hundetrening handler ikke om å selge enkle løsninger. Det handler om ansvar, forståelse og riktig veiledning – og der må vi i bransjen være villige til å ta ansvar.

Til refleksjon

• Er hundebransjen selv skyld i hundeeieres manglende forståelse av hundehold?

• Hvordan kan vi sikre at hundetrening handler om kvalitet, og ikke bare hva som er lett å selge?

• Hva skal til for at flere tør å ta en åpen og ærlig debatt om bransjens ansvar?

Dette er spørsmål vi som bransje må tørre å stille – og svare på.

.30.01.2025 Opphavsrett © Magne Gjertsen

Rehabilitering handler ikke bare om hunden, men om samspillet mellom hund, eier og veileder. Ingen hunder, eiere eller situasjoner er helt like, og tilnærmingen må tilpasses individuelt.
​
Eierens rolle i problemet og løsningen;
En avgjørende del av rehabiliteringsprosessen er å hjelpe eieren med å forstå hvordan deres handlinger, eller mangel på handling, har bidratt til utviklingen av problemene.

Trenerens oppgave er å:
Forklare årsakene til hvorfor problemene har oppstått, basert på hundens behov, miljø og samspillet mellom hund og eier. Synliggjøre hvordan eierens adferd, holdninger eller misforståelser kan ha forsterket eller skapt usikkerhet hos hunden.  Gjøre det klart at eieren er en helt sentral del av løsningen. Det handler ikke bare om å "fikse hunden," men om å endre eierens tilnærming, forståelse og handlinger for å skape varig endring.

Ensrettet metodikk og fleksibilitet
Når det gjelder bruk av ensidige metoder som positiv forsterkning eller gradvis tilnærming, er det viktig å påpeke følgende:
Ingen metode passer for alle:
Hundetrening og rehabilitering er ikke et område der en standardisert metode gir resultater i alle situasjoner. Kompleksiteten i adferdsproblemer krever fleksibilitet og evnen til å tilpasse tilnærmingen basert på hundens og eierens spesifikke behov.
Hva skjer når fremgang uteblir?
Hvis en metode ikke gir resultater, må veilederen være i stand til å justere strategien. Å insistere på én tilnærming, selv når den ikke fungerer, kan være uansvarlig både faglig og etisk. Dette handler ikke om å gå på akkord med hundens trygghet, men om å erkjenne at flere veier kan føre til målet.

Trenerens kompetanse og ansvar
Kompetansen til treneren spiller en nøkkelrolle i hundens og eierens fremgang. Hvis veilederen er styrt av en rigid ideologi eller personlige tålegrenser, kan det begrense kvaliteten på hjelpen som tilbys.

​En trener bør:

• Ha en bred faglig forståelse av ulike metoder og teknikker.
• Være villig til å justere tilnærmingen basert på hundens og eierens respons.
• Erkjenne at deres egen komfort eller overbevisning ikke alltid er det beste for hunden eller eieren.

Forskningsbasert praksis og etikk
Forskning er grunnlaget for etisk og faglig forsvarlig praksis, men vi må også erkjenne begrensningene i forskningen. Gradvis tilnærming og positiv forsterkning har solide teoretiske røtter, men vi trenger mer spesifikk forskning på deres effektivitet i håndtering av alvorlige eller destruktive adferdsproblemer. I slike tilfeller kan solid praktisk erfaring , fleksibilitet og kreativ problemløsning være avgjørende.

Etiske betraktninger
Det er ikke etisk forsvarlig å utelukke metoder som kan gi tryggere og raskere resultater kun fordi de ikke samsvarer med ulike treneres preferanser. Hundens beste må alltid stå i sentrum, og enhver metode som brukes, må ta hensyn til både hundens og eierens fysiske og mentale velvære.

Oppsummering
Til syvende og sist handler dette om å være tilpasningsdyktig og å sikre at både hund og eier får den hjelpen de trenger for å skape varige endringer.
Rehabilitering er en prosess som inkluderer alle involverte parter. Eieren må forstå sitt ansvar, både i hvordan problemene har oppstått og hvordan de kan løses.
Dette krever ikke bare at vi hjelper hunden, men at vi også gir eieren innsikt, verktøy og en forståelse for at endring starter med dem.

Jeg ser frem til dine og andres tanker rundt disse spørsmålene.

​25.01.2025 Opphavsrett © Magne Gjertsen

Fra symptombehandling til varig endring. Det er ikke uvanlig at hundeeiere som søker hjelp for adferdsproblemer, fokuserer på hva hunden skal "slutte" med: 

Eksempler: Dra i kobbelet, bjeffe, utagere, vokte, jage syklister eller hoppe opp på folk. Til tross for flere kurs fortsetter hunden ofte med disse handlingene. Dette kan være frustrerende, men det er også et tydelig tegn på at noe grunnleggende mangler.
Som instruktører ser vi at dette ensidige fokuset på hva hunden ikke skal gjøre er en del av problemet. Derfor stiller vi spørsmålet: "Hva vil dere at hunden skal gjøre i stedet?" Dette skifter fokus fra symptombehandling til å bygge gode vaner og varige løsninger.

Manglende plan og svak grunndressur
Når vi ser nærmere på hundeholdet, oppdager vi ofte følgende:

• Grunnleggende lydighet er ikke godt nok etablert.

• Regler og grenser praktiseres inkonsekvent eller ikke i det hele tatt.

• Hunden har fått øve mye på uønsket adferd uten konsekvenser.

Hunder er et produkt av sitt miljø og de konsekvensene de møter – eller ikke møter. Feil som ikke korrigeres, blir en del av hundens adferdsmønster og krever systematisk innsats for å endres.

Forstå hundens natur og instinkter: Hunder styres av sine instinkter, som flokkdynamikk, jakt- og bevegelsesdrift, og behovet for territorielt og sosialt ansvar. Å forstå disse aspektene hjelper eiere å tilpasse opplæringen til hundens naturlige behov.

Utfordringer oppstår: Fraskrivelse av ansvar
Når hunden utvikler uønsket adferd, står mange eiere uten verktøyene som kreves for å håndtere situasjonen. De mangler innsikt i hvordan deres egen adferd påvirker hunden, og er ofte lite villige til å endre sitt perspektiv eller tilnærming.
I stedet legges skylden på hundens genetikk, rase eller "personlighet". Dette fratar eieren ansvar og lar hunden stå alene med problemet – uten mulighet for forbedring. Rehabilitering krever tid, tålmodighet og aktiv deltakelse fra eierens side. Når dette mangler, forverres situasjonen, og eierskapet blir en kilde til frustrasjon i stedet for glede.

Hverdagslivets utfordringer
Moderne familier har ofte full jobb, barn og et hektisk liv. Hundens oppdragelse blir lett oversett, og mange eiere opplever dårlig samvittighet. For å kompensere får hunden privilegier som å ligge i sofaen, løpe fritt uten kontroll og annen "snillisme". Dette kan forsterke problematisk adferd i stedet for å skape ro og balanse.
I tillegg mangler det ofte en genuin interesse for å utvikle kommunikasjon og trene hunden. Regler og grenser blir heller ikke praktisert konsekvent av alle i hjemmet, noe som skaper forvirring og usikkerhet for hunden.

Lære hundens språk: Å forstå hundens kroppsspråk og signaler er avgjørende for å unngå misforståelser. Kommunikasjon mellom hund og menneske krever tålmodighet og oppmerksomhet. Det er også viktig å kunne skille mellom stress, glede og trygghet hos hunden.

Unnskyldninger og manglende oppfølging
Når vi spør eiere om de har fulgt opp tidligere kurs og rutiner, får vi ofte svar som:

• "Kurset ga oss ikke de rette verktøyene."

• "Vi hadde ikke tid til å trene."

• "Hunden vår har blitt påvirket av ulike opplevelser, inkludert situasjoner der mennesker eller andre hunder har skremt den." Alle andre har "skylden"

Hvis du har brukt tid på å praktisere det du har lært og jobbet systematisk med det, kan du evaluere resultatene og vurdere om opplæringen har oppfylt forventningene. Ofte er det mangel på plan og kontinuitet som hindrer fremgang.

Velge riktig opplæring: Når du velger kurs og treningsmetoder, er det viktig å forstå forskjellen mellom trening for adferd og trening for prestasjon. 

• Adferdstrening fokuserer på å løse problemer som utagering, bjeffing eller manglende impulskontroll. Det handler om å avklare relasjon, bygge trygghet og balanse i hundens hverdag. 
• Prestasjonstrening, handler om å lære hunden spesifikke ferdigheter eller oppgaver, som agility eller søksarbeid, og krever at hunden allerede har en stabil grunnleggende adferd.
  Å velge riktig tilnærming basert på hundens behov og utgangspunkt kan være avgjørende for dens utvikling og trivsel.

​Hjelp søkes først når det er kritisk
Mange eiere søker hjelp først når situasjonen har blitt uholdbar. Alvorlig utagering eller fare for andre kan være utløsende faktorer. På dette stadiet har problemene ofte blitt så omfattende at hunden ikke kan delta på vanlige kurs. Privattimer og tett oppfølging er ofte nødvendig før hunden kan introduseres til gruppeaktiviteter.
Dette skyldes ikke bare hundens adferd, men også mangel på struktur og rett opplæring fra eierens side.

Forebygging før hunden kommer i hus: God planlegging før hundekjøp er en nøkkel til å unngå mange problemer. Ved å velge en hund som passer til livsstilen, inkludert aktivitetsnivå, tid og økonomiske ressurser, kan mange utfordringer unngås.

​Feil lært er også lært.
Mange forstår ikke at feil læring og manglende korreksjon blir like mye en del av hundens adferdsmønster som det som læres riktig. Derfor er det avgjørende at eieren selv har en klar tanke om hvordan hundeholdet skal være.
​Med systematisk og målrettet arbeid kan man bygge opp nye, riktige handlingsmønstre og legge grunnlaget for en bedre relasjon og samarbeid med hunden.

Tilrettelegging for suksess: For å sikre at læring blir effektiv, må eiere skape et trygt og stimulerende miljø for hunden. Dette innebærer klare grenser, positiv fokus og en balanse mellom aktivitet og hvile.

Spørsmål til hundeeiere
For å skape varig endring bør eiere reflektere over:

• Hva skal hunden gjøre i stedet for uønsket adferd?

• Hva har dere lært hunden, hvordan ble det gjennomført, og hva har dere gjort for å rette opp feil?

• Hvordan har tidligere veiledning og rutiner blitt fulgt opp?

• Hvilke regler og grenser praktiseres konsekvent i hverdagen?

Avslutning: Refleksjoner for en ny tilnærming
Vi som eiere har et ansvar for å gi hundene våre et liv som harmonerer med deres naturlige behov. Dette betyr ikke å eliminere kjærlighet og omsorg – tvert imot. Det handler om å forstå at sann omsorg innebærer mer enn belønning og underholdning. Det betyr å gi hunden struktur, klare grenser og en leder den kan stole på.
Grenser og regler er ikke begrensninger, men en form for omsorg som gir hunden trygghet og forutsigbarhet.
Reflekter over hvorfor du valgte å få hund: Var det for å dekke egne behov, eller for å tilby en hund et trygt og godt liv i tråd med hundens behov? 

En hund som har en tydelig rolle, og som føler seg trygg på sin plass i flokken, vil oppleve et rikere og mer balansert liv. Og som eiere vil vi oppleve en dypere og mer harmonisk relasjon med hunden.
Det er aldri for sent å endre kurs. Ved å skifte fokus fra misforstått omsorg til en balansert tilnærming som kombinerer , lederskap og forståelse, kan vi gi hundene våre et trygt og meningsfullt liv – og samtidig vokse som hundeeiere.

Mvh Magne Gjertsen 

25.01.2025 Opphavsrett © Magne Gjertsen

Som fagperson møter jeg og mine instruktører ofte hunder og hundehold hvor situasjonen er preget av fortvilelse, tragedie eller manglende forutsetninger for å gi hunden et trygt og stabilt liv. Dette gjelder spesielt når hunder omplasseres uten at deres mentale og fysiske helse er vurdert, eller når de flyttes uten god oppfølging til nye eiere. Enkelte hunder burde kanskje aldri ha blitt omplassert, men det finnes også suksesshistorier som viser at riktig prosess kan være redningen.

Ansvarsfraskrivelse og utfordringer
​Impulskjøp og manglende forståelse av hundens behov er ofte en del av problematikken. Når eiere innser at de ikke kan håndtere hunden, er omplassering ofte den mest naturlige tanken. Det er likevel avgjørende å huske på det ansvaret man har som eier. For eksempel er det problematisk å omplassere en hund som allerede har vist aggressiv atferd, som biting. Dette kan sette nye eiere i farlige situasjoner.
Skyldfølelse og sorg spiller ofte en stor rolle. Mange eiere ønsker ikke å ta avgjørelser som innebærer avliving, og håper i stedet at noen andre kan redde hunden. Selv om intensjonen er god, kan det i noen tilfeller føre til at hunden blir en kasteball mellom flere hjem.

Lærdom fra andre land
I USA er prosessen rundt omplassering mer regulert. Der blir hunder som tas inn i shelters vurdert for helse og adferd. Kun et fåtall blir godkjent for omplassering, og alle hunder blir kastrert eller sterilisert før de tilbys nye hjem. I Norge mangler vi tilsvarende systemer, og det er ofte opp til eiere, private aktører eller foreninger å håndtere omplasseringen. Dette åpner for uforutsigbare utfall, inkludert "gråmarkedet" hvor hunder ender opp i ukontrollerte situasjoner.

Hva må forbedres?
For å sikre bedre prosesser rundt omplassering kan det være nyttig å:

1. Innføre krav til mentaltesting og helseundersøkelser før omplassering. Dette kan bidra til å identifisere hunder som kan tilpasse seg et nytt hjem.
2. Styrke oppfølgingen av nye eiere, slik at de får den støtten de trenger for å lykkes med hunden.
3. Opprette offentlige retningslinjer for omplassering, inkludert tilsyn med aktører som driver med dette.

Empati og ansvar
Det er viktig å anerkjenne at mange eiere som vurderer omplassering, allerede føler stor skyld og sorg. Kritikk og dømming fra omverdenen hjelper sjelden. I stedet bør vi jobbe for å skape bedre støttesystemer som gir eiere mulighet til å ta ansvar på en trygg og kunnskapsbasert måte. Omplassering kan være en riktig løsning i mange tilfeller, men det forutsetter at prosessen er gjennomtenkt og tilpasset hundens og de nye eiernes behov.  

Jeg håper debatten om omplassering av hunder fortsetter, og at vi sammen kan finne løsninger som ivaretar hundens beste. Engasjementet i dette temaet er et viktig steg mot å forbedre håndteringen av omplassering i Norge.

.Å la hunden leve med et konstant høyt stressnivå kan være like skadelig som fysisk mishandling. En hund uten tilstrekkelig oppdragelse eller som stadig blir utsatt for situasjoner den ikke kan håndtere, lider under en konstant strøm av stresshormoner. Dette kan føre til alvorlige adferdsproblemer, mentale belastninger og til og med fysiske plager.
​
Bildet av en stresset hund er dessverre altfor vanlig.
Det er hunden som stadig drar i båndet, bjeffer hysterisk på andre hunder eller mennesker, eller som ikke klarer å slappe av, selv hjemme. Denne tilstanden kan være like traumatisk som den ville være for et menneske som hadde levd under slike stressende forhold.

​Når en hund lever under konstant stress, blir hverdagen en kamp. Hver gang den møter en ny situasjon eller stimuli, utløses en reaksjon av angst og/eller aggresjon. Dette resulterer i et liv preget av konstant spenning og frykt.
Selv om eiere prøver å håndtere situasjonen så godt de kan ved å bruke metoder de har lært på utallige hundekurs, som positiv forsterkning, avledning og lokking, kan det være vanskelig å bryte gjennom den konstante strømmen av stresshormoner. Resultatet er en hund som aldri virkelig kan slappe av eller nyte livet.

Det er på tide å innse at denne tilstanden ikke bare er uheldig, men også en form for psykisk vold mot hunden. Å la en hund leve under slike forhold over lengre tid er ikke bare uetisk, det er grusomt.

Hunder, som alle levende vesener, trenger ro, trygghet, planlagt og konstruktiv aktivitet, veiledning, og omsorg for å oppnå god psykisk helse. Det er hundeeierens ansvar å tilby disse grunnleggende behovene til hunden sin.

​Vi som hundeeiere og trenere må ta et skritt tilbake og revurdere våre tilnærminger. Det handler ikke bare om å ha de beste intensjonene, men også om å forstå hva som virkelig er til det beste for hunden vår.

Det er på tide å erkjenne at et stressfritt liv er en grunnleggende rettighet for alle levende vesener, inkludert våre hunder. La oss jobbe sammen for å sikre at våre hunders liv er fylt med trygghet, omsorg og en indre ro, for de fortjener intet mindre.
La oss avslutte denne usynlige formen for vold og gi våre hunder det de virkelig fortjener - et liv fylt med harmoni og mentalt velvære.

Opphavsrett ©Siv Golten – Aktiv Hund Hundeskole.

​Vi mennesker feiltolker dessverre ofte det hundene våre forsøker å fortelle oss. En av de største årsakene til dette er at vi ser verden utelukkende fra vårt eget perspektiv, i stedet for å sette oss inn i hvordan hunden opplever og forstår omgivelsene sine. Hunden er et instinktdyr og et flokkdyr, med grunnleggende behov som styrer dens atferd.

Når vi ikke tar dette inn over oss, skaper vi misforståelser – og i verste fall problematferd.
Husk at våre hunder, selv om de har vært domestisert gjennom tusenvis av år, fortsatt bærer med seg sterke instinkter. Allerede fra to til tre ukers alder, når sanseapparatet åpner seg, begynner en avgjørende periode med artspregning. I denne korte, men viktige fasen lærer valpen å forholde seg til sine artsfrender – moren, søsknene i kullet og de menneskene den omgås hos oppdretteren.

Artspregning – et viktig grunnlag for hundens forståelse av verden
Forskning på ulver har vist hvor avgjørende denne tidlige pregningen er. Studier ved Wolf Park i Indiana har demonstrert at dersom ulvevalper oppfostres sammen med mennesker fra en svært tidlig alder – og samtidig har kontakt med minst én artsfrende – vil de kunne se mennesker som sosiale partnere. De kan til og med utfordre mennesker på dominans, men vil likevel vise seksuell atferd kun overfor sin egen art.
Ulvevalpene må tas fra moren før de er tre uker gamle, ellers utvikler de naturlig frykt for mennesker og vil ikke kunne sosialiseres på samme måte. De blir derfor flasket opp av mennesker, som tilbringer hele døgnet sammen med dem de første ukene. Etter 16 ukers alder tilbakeføres de til flokken, der de vanligvis blir akseptert fordi ulver viser en sterk omsorgsgivende atferd overfor valper. Likevel er det avgjørende at kontakten med mennesker vedlikeholdes jevnlig for at de ikke skal miste tilliten til dem (Vikaune, Pregning på tvers av artsgrensene).
Denne forskningen viser hvor sterkt artspregningen påvirker hvordan et dyr forholder seg til sine omgivelser. Selv om våre hunder har levd side om side med mennesker i tusenvis av år, bærer de fortsatt med seg et sterkt flokkinnstinkt og et behov for tydelige sosiale rammer.

Hundens språk – og vår misforståelse
Når en hund er preget på mennesker fra tidlig alder, betyr det ikke at den forstår vårt språk, våre skikker eller våre sosiale koder. Den bruker i stedet sitt medfødte hundespråk, som er basert på kroppsspråk, sosiale ritualer og instinktive handlinger. Problemet oppstår når vi som eiere ikke forstår eller feilaktig tolker disse signalene ut fra et menneskelig perspektiv.
Hunden vet ikke at vi ikke forstår den. Men den forventer, ut fra sine naturlige instinkter, at vi skal svare på dens sosiale initiativ på en måte som gir mening for den. Når vi ikke gjør det, kan det føre til forvirring, usikkerhet og atferd vi oppfatter som problematisk.

Hundens grunnleggende sosiale mekanismer:
🔹 Flokkinnstinkt – En medfødt egenskap som styrer hundens sosiale atferd.
🔹 Nøkkelstimuli – De viktigste faktorene som påvirker hundens atferd: tilhørighet, artsfrender og oppfyllelse av behov.
🔹 Instinkthandlinger – Naturlige atferdsmønstre som sosial interaksjon, hilsning, dominans og ulike sosiale ritualer.
🔹 Hundens mål: Å oppnå trygghet og tydelige sosiale rammer innenfor flokken.

Vår oppgave som hundeeiere
Hvis vi ønsker en god relasjon til hundene våre, må vi bli flinkere til å forstå, tolke og respondere på en måte som hunden faktisk forstår. Vi kan ikke forvente at hunden skal tilpasse seg et menneskelig verdensbilde – det er vi som må lære oss hundens språk.
For å lykkes bedre med hundene våre må vi våge å bli litt mer hund. Vi må tørre å sette oss inn i deres verden, lære hvordan de kommuniserer, og skape en hverdag der de føler seg trygge, forstått og respektert.
Når vi møter hunden på dens egne premisser, skaper vi en sterkere relasjon, færre misforståelser – og et mer harmonisk samspill mellom hund og eier.

​.31.01.2025 Opphavsrett © Magne Gjertsen 

Click here to edit.

Hva er egentlig en belønning for hunden din?
Mange hundeeiere sier at de belønner hunden sin, men kvaliteten på belønningen varierer enormt. Har du noen gang tenkt over hva hunden din opplever som en belønning? Er det en godbit, en leke – eller er det noe mer?

Hvorfor blir ordene dine tomme?
Hvorfor blir ord som "bra" og "nei" ofte innholdsløse for hunden? Hva mangler?
Hvorfor ser vi så ofte hunder som tigger, bjeffer eller hopper for å få tak i godbiten, ballen eller leken – i stedet for å forstå hva som forventes av dem?
Hvorfor lokker og bestikker så mange hundeeiere hunden sin, i stedet for å lede, vise og lære?
Mange har blitt fanget i en tankegang der hundetrening handler om å "kjøpe" ønsket atferd med mat. Men hva skjer når miljøet blir mer krevende? Når hunden møter forstyrrelser, stress eller fristelser – holder belønningen fortsatt mål? Eller faller hunden tilbake til uønsket atferd?

Effekten av belønning – og hundens respons på kommandoer
Får du utløst riktig atferd i forstyrrende miljøer, eller fungerer treningen din bare i trygge omgivelser?
Er du fornøyd med effekten av belønningen din? Får du en hund som responderer med trygghet og glede, eller en som kun er fokusert på å jakte etter neste godbit?
Hvordan reagerer hunden din på kommandoord? Er responsen umiddelbar og motivert, eller må du stadig friste og lokke for å få ønsket reaksjon?

La hunden assosiere belønning med deg – ikke bare med godbit 
Hva om hunden din ikke bare jobbet for en godbit, men for deg?
Hva om den knyttet belønningen til samspillet mellom dere, der glede, trygghet, regler og tydelighet skaper en naturlig motivasjon?
En virkelig god relasjon skapes når vi gir hunden ekte følelser, godhet og trygghet, men samtidig setter tydelige rammer, regler og krav. En hund trenger mer enn bare belønning – den trenger en leder som gir forutsigbarhet og trygghet i hverdagen.

Så spør deg selv:
Er du hundens trygge veileder, eller er du blitt dens matdispenser?

​03.11.2021 Opphavsrett © Magne Gjertsen

Drømmer du om en sterkere relasjon med hunden din?
Kanskje du ønsker at hunden skal være mer opptatt av deg enn omgivelsene – selv med andre hunder og distraksjoner rundt? Vi vet at dette er mulig, og vi inviterer deg og hunden din til å bli med på et sommerkurs der fokus er på ekte fremgang og varige resultater.

Hva kan du forvente av kurset?
Hos oss får du verktøyene du trenger for å:
✅ Forstå hvordan hunder lærer – både i relasjon til deg og miljøet.
✅ Bli hundens naturlige midtpunkt, uansett situasjon.
✅ Skape tydelig kommunikasjon ved hjelp av stemme, kroppsspråk og følelser.
✅ Oppnå en balansert treningsform som styrker båndet mellom deg og hunden.
✅ Håndtere utfordringer og bygge en solid grunndressur – fundamentet for et trygt og harmonisk hundehold.

Er dette noe for deg?
Har du en hund som kan være ulydig, særlig i krevende situasjoner? Kanskje du har prøvd kurs og trening uten å oppnå ønsket resultat? Mange ganger ligger nøkkelen i din egen rolle som hundeeier. Vi hjelper deg med å bli mer bevisst og gi deg metodene som fungerer i praksis.
Hvem passer kurset for?
Kurset er åpent for alle som ønsker en endring, enten du har en unghund, en voksen hund med utfordringer eller bare vil styrke samspillet med hunden din. Det viktigste er at du møter med åpenhet, motivasjon og vilje til å lære.
Hvorfor velge vårt kurs?
Med over 25 års erfaring som profesjonelle instruktører og hundetrenere, vet vi hva som skal til for å skape varig endring. Vi gir deg kunnskapen og ferdighetene som gjør deg tryggere i rollen som hundeeier. Du får personlig oppfølging og praktisk trening som er tilpasset dine behov.

Hva gjør vårt sommerkurs unikt?
Dette er ikke bare et kurs i lydighetstrening – det er en reise mot bedre forståelse og kontakt med hunden din. Vi legger vekt på:
🔹 Tydelig og konsekvent kommunikasjon.
🔹 Å "lese" hundens signaler og behov.
🔹 Å støtte hunden gjennom utfordrende situasjoner.

​Bli med og opplev forskjellen!
Sommerkursene våre gir deg mer enn bare teoretisk kunnskap – de gir deg opplevelser, innsikt og mestring som styrker relasjonen mellom deg og hunden. Vi lover deg en sommer fylt med læring, inspirasjon og glede.
📅 Påmelding og mer informasjon finner du her: Påmelding

Ta steget i dag – bli den hundeeieren hunden din fortjener! Vi gleder oss til å møte deg og hunden din i sommer.

De fleste hundeeiere jeg treffer ønsker en lydig og trygg hund. Men hva gir vi hundene våre egentlig erfaring/opplæring i uten å tenke igjennom konsekvensene? Tjener erfaringene hundeholdet vårt? Oppfyller de vårt ønske om en trygg og lydig hund?​

Hensikten med denne artikkelen er å gjøre hundeeiere oppmerksomme på hvilken sosial rolle de har i forhold til hunden. Noen vil kjenne seg igjen i eksemplene som blir beskrevet, andre ikke. Jeg mener likevel at alle som har ansvar for hunder kan ha godt av å lese sidene som følger.
 
Alle vil i utgangspunktet være snill mot hunden
 
I Norge er vi glade i dyrene våre, og stadig flere kjøper seg hund. Som nybakt hundeeier er man i utgangspunktet veldig opptatt av å ikke gjøre noe galt under oppdragelsen. Man vil selvfølgelig bare valpens beste, men har ofte ikke satt seg godt nok inn i hvilke grunnleggende behov en valp har.
 
Ved mangelfull planlegging av hundeholdet er det lett å gå i den fellen at vi gjerne lar valpen få lov til alt den vil. På den måten føler vi at vi er snille med valpen. Et typisk eksempel på dette er at folk viser en litt forsiktig, avventende og passiv holdning til valpen i ulike situasjoner. Dette vises ofte i sosiale møter med andre mennesker og hunder. Jeg ser tydelig at mange hundeeiere mangler en plan for sosialisering i miljø. 
 
Den nybakte hundeeieren har hørt myten om at valpen må få lov å møte andre hunder på tur. Det man vil oppnå er at valpen skal bli sosialisert og trygg sammen med andre hunder. I sin iver etter å la valpen få sosialisert seg, møter de miljøet.
 
Valpen er nysgjerrig av natur, og får på eget initiativ hilse på alle hunder den treffer. Dette skjer ofte ukritisk og uten at eieren tenker over hva som egentlig skjer under de sosiale ritualene. Alt blir kalt ”lek”, selv om det nødvendigvis ikke er det. 
Eieren viser som regel en passiv holdning, og overlater hilseritualene til valpen. Stolt observerer eieren alt fra sin tilskuerplass i den andre enden av båndet. Eieren ser kun øyeblikket, og tenker ikke forebyggende. Allerede på valpestadiet gir altså eieren hunden erfaring i å løse sosiale oppgaver på egen hånd. Han kunne vært den som tar beslutningen om når valpen skal hilse, og på hvilken måte, samt å avslutte hilseritualet. 
 
Muligheten er absolutt til stede for at han ikke tror dette vil bli noe problem i fremtiden.
Hundeeieren har i dette tilfellet ikke prioritert å skape trygghet, tillit og grenser gjennom velfundert læring med valpen før de tar fatt på sosialiseringen i forhold til omgivelsene.
 
Hva blir egentlig læringen i slike møtesituasjoner?
 
Jo, valpen lærer at hver gang den ser en hund, må den bort og hilse. Valpen må mobilisere i forhold til hilseritualet. Høyt stress og stramt bånd under slike møter er ikke uvanlig. 
Valpen er altså i full sosial beredskap, og forberedt på at alt kan skje. Eierne tolker det som om at hundene sier ”hallo” og sosialiserer seg. 
 
Mange eiere handler i uvitenhet, og ville gjort dette på en annen måte dersom du hadde spurt dem to år senere.
Hunder de møter på turene har ofte lik forventning, og det er hundene som har initiativet i situasjonen. Eieren er den ettergivende, eller på etterskudd om du heller er mer komfortabel med det uttrykket.
 
Det er hunden som har fått jobben som den som møter andre hunder – og mennesker. 
 
Etter hvert blir valpen eldre, initiativet i møtene blir sterkere og hundeeieren synes at denne voldsomme hilsingen har utviklet seg til et slitsomt ritual. Etter hvert som hunden vokser, er ikke alle like glad i den som når den var liten valp. Det gjelder både mennesker og hunder den møter. 
Noen ganger resulterer disse møtene i ulike konflikter. Eieren føler ubehag under møtene. Han føler at han ikke mestrer hunden, og derfor ikke innfrir omgivelsenes nye krav til at han nå burde kunne kontrollere hunden bedre.
 
Han strammer båndet og prøver å hindre møtet, med det resultat at hunden blir frustrert, bjeffer og drar. Usikkerheten og ubesluttsomheten til eieren smitter over til hunden, som gjerne øker intensiteten. Hundeeieren har ikke lært å mestre verken seg selv eller hunden i denne situasjonen. Tilfeldighetene videre bestemmer utfallet av hendelsen.
Hindring av eieren medfører frustrasjon som gjerne går over i aggresjon idet hunden nærmer seg voksen alder (ca. to år). Eieren har gitt hunden en posisjon den ikke mestrer. Hunden føres i kort kobbel uten frihet til å bevege seg, med en eier i andre enden som ikke skjønner hvorfor hunden oppfører seg slik. 
 
Hva er ønskelig sosial trening?
 
Jeg sier ikke at valpen aldri skal få møte hunder eller mennesker. Jeg etterlyser en eier som i kraft av sin trygge flokklederposisjon styrer hundens møter med andre.
Det vil altså være hensiktsmessig at hunden skal være i balanse (rolig) før den gis lov til å hilse på andre. Dette betyr at eieren på forhånd må ha lært hunden noen grunnleggende oppdragelsesøvelser: innkalling, på plass, utgangsstilling, sitt, bli, mestre turen i bånd, fri-kommando og nei. Fri-kommandoen er den kommandoen som eieren gir for å løse hunden fra en kommando. 
 
Eksempel:
 
Det er greit å ha kontroll når du møter andre hunder og mennesker.
Slike møter er roligere og hundene går inn i møtet med et lavere stressnivå. Hundeeierne har avklart førstemøtet, og dermed avklart situasjonen – det er altså trygt for hundene å hilse. Eierne kan gi en kommando, for eksempel ”på plass”, for å avslutte hilseritualet.
 
Samme regel kan vi bruke før hunden får mat: Vi setter ned matskålen, og hunden må vente til den får klarsignal til å spise. Hunden sitter rolig før ”fri”-signal blir gitt.
Reiser hunden seg fra sitt, sier eieren nei, deretter gjentar han sitt som alternativ til feil handling, som var å reise seg fra sitt.
 
Sosiale regler etableres på valpe- og unghundstadiet for at hunden skal lære å forholde seg til eieren før den gis lov til en handling. Måten vi regulerer hundens oppførsel på, er med på å styrke vår lederrolle i hundeholdet, og gi hunden trygghet til å finne sin plass i flokken. 
 
Eksempelet over viser oss at vi må planlegge hvordan vi ønsker å regulere hundens sosiale oppførsel i ulike situasjoner. Spørsmålet hundeeiere må stille seg, er: Hvilken rolle ønsker jeg å ha i forhold til hunden min? Lederrollen forplikter oss til å ta ansvar. Den gir oss også mulighet til å påvirke våre omgivelser og gi hunden tillit. 
 
"Definisjon av begrepet flokkleder:En som har avklart dominans og rang i forhold til hunden og dermed skapt trygghet og rammer for hunden. Vi som hundeeiere er forpliktet til denne rollen dersom vi skal dekke hundens grunnleggende behov for å innrette seg i en flokkstruktur."
 
Den passive/ettergivende rollen, der vi ubevisst gir initiativet fra oss og overlater til hunden å mestre situasjonen, fører oss opp i konsekvenser vi selv ikke har kontroll over. 
 
I slike øyeblikk føler vi oss ofte som ofre for omstendighetene.
I slike øyeblikk finnes det mange gode unnskyldninger fra mennesker som fraskriver seg ansvaret, og nekter å reflektere over årsaken. 
 
Jeg hører dem ofte si at hunden ikke liker andre hunder, eller bare vil hilse. 
Andre unnskyldninger er at hunden bare er valpete, og at den vokser det av seg. 
Eller at andre hunder har vært stygg med den som liten. 
Ingen av forklaringene hjelper hunden ut av utryggheten sin. 
 
Hunden har behov for en som tar ansvar for den, gir den trygghet, tillit og grenser gjennom bevisst ledelse. Ikke en hundeeier som dytter hunden foran seg og lar den møte utfordringer den ikke har forutsetninger til å løse i vårt urbane samfunn.
Og når problemene dukker opp er det hunden det er noe galt med, aldri vår tilrettelegging.
 
Har du en ulydig og vilter hund, vil du helt sikkert allerede nå føle deg truffet, og vil automatisk forsvare deg ved å si at det ikke har vært så lett. 
Du har gjerne gått både dressurkurs og prøvd alt. Du har til og med ”straffet” hunden, og det hjelper ikke det heller. Det har bare gjort forholdet til hunden mer konfliktfylt og negativt.
 
Det du ikke har gjort, er finne ut hva som er årsaken og hva som skal til for å rette opp ubalansen. Du må forstå hvorfor og deretter redefinere for deg selv hvordan du vil ivareta hunden din. Du gjør lurt i å ikke dømme deg selv.
 
Velg på nytt, skap en endring 
Eller finn en ny unnskyldning, det er opp til deg.
 
Min mening er at du fremdeles er redd for å gjøre noe galt, og ofte handler i forhold til hva du tror alle andre mener du burde gjøre. Det er nok av mennesker rundt deg som mener de vet best hvordan din hund bør oppdras.
 
Spør deg selv: 
 
Hvordan vil jeg ha mine regler? 
 
Er dette i tråd med hva jeg ville gjort, hvis jeg fikk velge på nytt? 
Gjorde jeg dette av dårlig samvittighet, harmonerer dette med min overbevisning om hva jeg mener er riktig? 
Representerer situasjonen meg, og det hundeholdet jeg ønsker å ha? 
 
I mange møtesituasjoner lar vi hunden og andres forventninger ta alle avgjørelser for oss. Med hva med dine egne valg, kunne de representert deg og hunden på en annen måte? 
 
Først lar eieren omgivelsene, egen usikkerhet og andres forventninger til hva han skal gjøre, skape problemer. Og når omgivelsene ikke kan akseptere resultatet (den utagerende ulydige hunden), presser omgivelsene eieren til å gjøre noe med problemene. 
 
Fremdeles handler ikke eieren på egne bevisste valg, men snur med vinden. Han har fremdeles ikke tatt stilling til hva han selv vil. Bare hva han tror alle andre rundt ham forventer av ham. Muligheten for inkonsekvens er ekstrem.
 
Når noe går galt, fornekter vi at det er vi selv som har ført oss opp i hendelsene vi opplever som problematiske. Første skritt til å forandre situasjonen er at du må akseptere at det er du som bevisst eller ubevisst har valgt den. Dette kan være tøft å akseptere, men er like fullt nødvendig. 
 
Skap deretter en endring. Ikke fordi noe er feil, men fordi situasjonen ikke lenger utgjør en korrekt konstatering av hvordan du vil at den skal være.
 
Mannen med møtesituasjon problemene bestiller time på hundeskolen og forteller sin historie om møtesituasjoner og hvordan hundeholdet har blitt en prøvelse. Vi underviser ham i hvordan han kan lede hunden på en bedre måte, men minner ham på at han må gjøre endringene ut fra den rette motivasjonen, nemlig at han selv har bestemt seg. Ikke for at vi har sagt det. 
 
Gjør endinger av den enkle grunnen at du selv har valgt det. 
 
Først da vil du følge valgene dine konsekvent, fordi det er deg selv og din hund du gjør det for. På denne måten hjelper du hunden din ved at du handler etter egen autoritet og ikke lenger er usikker og inkonsekvent.
 
Du er trygg å følge, du tar ansvar for din egen vei og skaper tillit. 
Du er ikke lenger redd for hva andre mener, men du følger dine egne valg. 
Du har en retning – omgivelsene og hunden din får en annen oppfatning av hvem du er. 
Du utstråler integritet, du får til ting. 
Du handler likt i forhold til din overbevisning, og tar nye valg. 
 
Slik fortsetter du bevisst å gjøre, eller la være å gjøre, handlinger basert på hvordan du vil ha fundamentet i ditt hundehold.
 
Harmonerer valgene dine med hundens grunnleggende behov, er du hundens flokkleder. Det eneste du trenger å lære er hvordan i praksis overfører læringen til hunden gjennom dressurøvelser, metode og teknikk. På denne måten kan du lære hunden din hva du forventer av den. 
 
Det er de ulike læremiljøenes jobb å forene hund og menneske i trygg samhandling og forståelig kommunikasjon. Det er din jobb å ta stilling til hvilken rolle du vil ha overfor hunden din. 
 
Magne Gjertsen
Aktiv Hund Hundeskole
 
Kilder: 
Egne erfaringer gjennom de 15 siste år som yrkesinstruktør og hundedressør. 
• William James om vaner (habits) 
• Thorndike om læring ved prøving og feiling
• Pavlov og læring ved betinging 
• John Dewey og George Herbert Mead som hadde en naturvitenskapelig tilnærming til læring. 
• Goleman, D., Boyatzis, R., & McKee, A. (2002). Primal leadership: Realizing the power of emotional intelligence

14.01.2013 Opphavsrett © Magne Gjertsen

​Det å innrømme manglende styring og kontroll assosieres (ubevisst av egoet ditt) med å dømme deg selv. For de fleste betyr en slik innrømmelse; At man er en ”dårlig” person. Derfor er fornektelse bortforklaringer og fordeling av skyld et bedre alternativ for de fleste, mens andre lar seg ødelegge av egen uendelige selvkritikk. Fornektelse hindrer endring!

Oppførselen og væremåten mange hundeeiere prøver å regulere hundens oppførsel med er ofte ustabil. De er ofte frustrert, får panikk i situasjoner, viser usikkerhet, redsel, ettergivenhet eller blir regelrett sinna på hunden. Årsaken til de negative følelsene er at de gjenkjenner en setting der de ikke mestrer seg selv eller hunden.

​La meg også legge til: Det finnes mange hundeeiere som er redd sin egen hund.
Smitteeffekten av ulike følelser og handlinger hos deg overføres direkte til hunden. I naturen kalles dette for ”smittsom adferd” og man finner slik oppførsel hos alle flokkdyr.

​Et eksempel kan være:
Forventninger fra ”andre” om at du bør håndtere en møtesituasjon på en bestemt måte. Hovedgrunnen for hvorfor du handler i situasjonen er ofte motivert av ønske/kravet til dem du møter. Eller hvordan du tror” at de andre forventer at du skal handle. Et slikt press gir deg en følelse av at du må prestere, handle på noen andres ønske, dette kan gi deg en følelse av ubehag og usikkerhet.  Denne handlingen, som egentlig koker ned til en regulering av din egen hunds oppførsel burde være integrert i deg selv som fører

Videre: Disse følelsene blir forsterket av at hunden begynner å dra i båndet eller bjeffe mot dem man møter. Følelsen av å ikke kontrollere, ikke blir hørt, eller respektert av sin egen hund eller ”andre” fører til frustrasjon. Når dette inntreffer, rettferdiggjør du gjerne at ”straff” er på sin plass. I tillegg får du gjerne tilsnakk av folk som mener du burde få hunden din under kontroll. Eller påpeker at du må være "snill" med hunden din i stedet for å være sinna på den. Uansett hvilke virkemidler du bruker for å oppnå styring over hunden i denne situasjonen, vil du ikke oppnå ønsket kontroll over hunden. Grunnen er at du har mistet herredømmet over din egen oppførsel. "Roen” og selvkontrollen har forlatt deg som fører av hunden.

Kapteinen har forlatt skuten med alle passasjerene om bord. Indirekte har du sagt til hunden: ”klar deg selv”
I stedet for å erkjenne og akseptere din egen situasjon, fornekter du at du er en del av årsaken, og går i forsvar mot det som utløste de negative følelsene i deg. Nemlig dem som speilet situasjonen og som ifølge deg var årsaken til hele den tøvete hendelsen.

Løsningen er mestring og endret bevissthet.
Det å innrømme manglende styring /mestring assosieres (ubevisst av egoet ditt) med å dømme deg selv. For de fleste betyr en slik innrømmelse; At man er en ”dårlig” person. Derfor er fornektelse bortforklaringer og fordeling av skyld et bedre alternativ for de fleste, mens andre lar seg ødelegge av egen uendelige selvkritikk.
Fornektelse hindrer endring!

​Psykologien i dette gjør det krevende å jobbe med ekvipasjer som er ”redde” har angst i forhold til regulering av hundens oppførsel. En slik hundeeier må oppleve at ny forståelse, mestring og endring av fokus over tid, bygger opp ny sikkerhet og trygghet i forhold til håndtering av hunden.

Lær deg og få kontroll over egne negative tanker og følelser før du ”samhandler” med hunden din. Grunnen til at mennesker knytter negativitet opp mot å sette grenser for hunden sin er basert på egne erfaringer av konflikt i slike situasjoner.

Copyright Aktiv Hund/ 2012 Magne Gjertsen

De fleste hundeeiere som melder seg på kurs har i større eller mindre grad ledelse -, kontroll - og styringsproblemer i forhold til sin hund. De klassiske situasjonene er eierens maktesløshet når hunden ønsker å følge sine instinkter, der atferden (oppførselen) utløses av nøkkelpåvirkninger i miljøet.

Riktig sosial tilknytning til eier mangler. Læringsmetoder og øvelsesmønster har ikke vært velfundert. Dermed minsker mulighetene til å få gjennomført en konsekvent opplæring og varig generalisering til miljøet.

Overfører usikkerhet
I alt for mange situasjoner er altså hundeeieren ikke styringsdyktig overfor hunden. Hundeeieren vil gjerne kontrollere hunden, men har ikke styringsredskaper og metoder som fører frem til mestring i situasjonen.

Eieren blir usikker i situasjonen og signaliserer denne usikkerheten videre til hunden, som ofte tar et enda sterkere initiativ. Eieren som aldri har lært hvordan han skal behandle hunden, og mangler tryggehet i lederrollen, kan deretter gå til det skritt at han i frustrasjon rent vilkårlig straffer sin hund. Han mister kontrollen over seg selv og sitt temperament.

Det er med andre ord ikke sammenheng mellom det hundeeieren gjør og de forutsetninger hunden har (for å forstå hva som kreves av den) i forhold til det dominansforhold som råder i hundeholdet. Hundeeieren jobber ikke etter et system, og viser fra hundens synspunkt vilkårlighet ved frustrasjon og sinne.

Etter en tid finner muligens hundeeieren seg til rette med kompromisser i sitt eget hundehold. Kompromisser som kunne vært unngått.

Det er som leseren forstår, flere årsaker til at jeg foretrekker en styringsopplæring med hundeeieren som primærforsterker,  i sentrum for all aktivitet, i stedet for tilnærming, avledning og stimulans med godbiter.

Lederskap
Etolog Erik Wilsson sier: ”Dominans er en beskrivelse av et statusforhold mellom to individer. Et dominansforhold forutsetter alltid samtidig utrykk for dominans, respektive underkastelse, det siste er ikke minst viktig, men blir ofte oversett. I et klart etablert dominansforhold forekommer få aggressive signaler mellom de innblandete parter, det gjelder både forhold mellom hund – hund eller hund – menneske.
I en ulveflokk finnes ikke noe som kan forbindes med en dressursituasjon dvs. at flokklederen kommanderer et medlem til og hente et bein f.eks. Det som derimot skjer er den sosiale oppmerksomheten de ranghøye individene alltid blir utsatt for.
Flokklederens oppførsel og initiativ blir gjenstand for en helt annen oppmerksomhet enn de ranglave individer. I begrepet lederskap legger vi derfor inn begrep som initiativslyst og konsekvens hvilket ytterligere gir uttrykk for førers dominans og autoritet.. Førerens relative statusforhold mot hunden påvirker derfor hundens oppmerksomhet Hunden blir mer oppmerksom mot fører og dermed mer lettpåvirkelig – i positiv eller negativ retning.
Derfor gir lederskapet en ny dimensjon over dressuren.
Lederskapet gir oss en mulighet til og vise glede og missnøye. Uten lederskap blir ordene ”bra” og ”nei” tomme og innholdsløse"

​Terskelen for å kastrere friske hunder i Norge er blitt urovekkende lav de siste årene, noen ganger kan det virke som inngrep blir utført ukritisk helt ned mot 5-6 mnd alder. Hvilke kriterier bør foreligge, før man fjerner friske organer fra hunden?

Denne debatten er viktig. Enighet er ikke alltid nødvendig, men det er viktig å prøve å forstå denne utviklingen fra flere ulike ståsted. Det vi leser av kommentarer på saken vi la ut på våre Facebook sider , sier oss at det er en bred enighet om kastrering og sterilisering av medisinske grunner.

Men det som faktisk skjer på mange dyreklinikker rundt i landet er en aktiv innføring av kastrasjon for å forebygge et adferdsproblem som enda ikke er reelt (alder 5 mnd). Er dette nødvendig ut fra hensynet til dyrevelferd?

Slike inngrep er etter min mening i grenseland av hva loven gir rom for pr dags dato. Hva med å respektere gjeldende Norsk lovgivning på dette område? Ønsker veterinærer og andre en ytterligere endring av loven får de jobbe aktivt for dette ved å benytte andre virkemidler enn å gjøre inngrep i gråsonen av det lovlige.
Jeg etterlyser også en tverrfaglig debatt mellom yrkes instruktører /dressører og veterinærer.

La oss se litt på lovteksten:

Lov om dyrevelferd fra 2009 sier følgende: § 9.
Medisinsk og kirurgisk behandling ”Avhorning og kastrering er tillatt når det er nødvendig ut fra hensynet til dyrevelferd eller av andre særlige grunner”

Lov om dyrevern av 20. des. 1974 - nr. 73. Den gamle lovteksten sa dette § 13.:
Forbud mot visse inngrep.”Det er forbode: 1. å kastrere hund og fjørfe. Veterinær kan likevel kastrere hund når serlege bruksgrunner gjør at det trengs."

Det er endringen av denne gamle lovteksten til den nye i 2009, som har gitt veterinærer en lavere terskel for å kastrere. Men endringen fjerner ikke debatten om hvordan man tolker lovteksten:

” hva som er nødvendig ut fra hensynet til dyrevelferd eller av andre særlige grunner”

Etter min mening bør veterinærer utvise meget stor forsiktighet med å diagnostisere og behandle adferdsproblemer som ikke har en direkte sykdom/skade årsak. De bør også være obs på hvilke signaler og holdninger de sender ut til ferske hundeeiere!En hundeeier bør etter min mening ha hovedfokus på oppdragelse av valpen sin, ikke løpe til nærmeste dyrlege for kastrering av sin 5 mnd gamle helt friske hund.

Sammenligninger med andre dyr
Hunder er ikke "produksjonsdyr" i landbruket.
Det gjelder andre bruksgrunner for "produksjonsdyr" i landbruket. En diskusjon ang. dyrevelferd for produksjonsdyr må diskuteres ut i fra andre premisser.
Hundehold kan heller ikke sammenlignes med det å ha katt. Katter er "streif dyr" og særlige grunner ang. kontrollert formering er styrende ved inngrep på Katter.

Spørsmål du bør stille deg:
Er en aktiv innføring av kastrasjon for å forebygge et adferdsproblem som enda ikke er reelt ( på hunder ved alder 5 mnd) nødvendig ut fra hensynet til dyrevelferd? Og hvilke premisser understøtter en slik praksis?
Ofte er mennesker den indirekte årsaken til at hundens drifter og instinkter kommer ut av kontroll, og hunden blir symptomet. (effekten viser seg i ukontrollert oppførsel) Eierne fjerner seg fra (årsaken) og peker på hunden (effekten).

Inngrep rettferdiggjøres, og årsaken forblir uforandret. - Hvem trenger en bevisstgjøring?

​Vi er dessverre i ferd med å komme litt i utakt med naturen her i landet og hunder er i ferd med å bli mer og mer en forbruksvare vi tilpasser våre menneskelige behov.

Våre behov harmonerer ikke alltid med hundens og det er som regel hundene som får lide av vår manglende evne til å tilrettelegge for at hunden blir ivaretatt.
​
Ser ikke mennesker bjelken i sitt eget øye. Før valper mister sine friske organer og sakte men sikkert ”designes” til å dekke menneskers behov.

07.02.2013 Opphavsrett © Magne Gjertsen

Tillegg 2025: Utviklingen de siste årene – en bekymringsverdig trend
Siden denne artikkelen først ble skrevet i 2013, har praksisen med kastrering av hunder i Norge utviklet seg i en retning som bekrefter de bekymringene jeg tok opp den gang. Flere veterinærklinikker tilbyr nå kastrering – både kjemisk og kirurgisk – til hunder i svært ung alder, og ofte som en løsning på atferdsutfordringer som ennå ikke er reelle.
Hva sier loven i dag?
Til tross for at dyrevelferdsloven fra 2009 fortsatt setter klare begrensninger for kastrering, har terskelen i praksis blitt stadig lavere. § 9 i loven sier fortsatt at kastrering er tillatt «når det er nødvendig ut fra hensynet til dyrevelferd eller av andre særlige grunner.» Spørsmålet vi må stille oss i 2025, er: Hvor langt har vi strukket denne tolkningen?
Mattilsynet har de senere årene måttet håndheve at lovverket fortsatt gjelder, men likevel ser vi at den praksis som er utviklet, ikke alltid samsvarer med lovens intensjon. Flere studier peker også på at tidlig kastrering kan ha negative helsemessige konsekvenser, blant annet økt risiko for skjelettproblemer, hormonelle ubalanser og atferdsendringer som ikke alltid er positive.

Et samfunn som tilpasser hunden til mennesket – ikke omvendt
​Vi er i ferd med å bevege oss inn i en tid hvor hunder i stadig større grad tilpasses menneskers behov på en måte som skaper etiske dilemmaer. Der man tidligere var tilbakeholden med inngrep, ser vi nå at kastrering blir brukt som et universalmiddel for å «forhindre problemer» før de oppstår. Dette er en farlig vei å gå, da vi fjerner symptomene uten å adressere årsaken.
Når vi fjerner hundens naturlige drifter kirurgisk, uten først å forsøke miljøtilpasning, atferdstrening eller andre tiltak, stiller det spørsmål om hvem vi egentlig gjør dette for. Er det for hundens skyld, eller er det for eierens komfort?

Tiden er inne for en ny debatt
Jeg vil igjen etterlyse en tverrfaglig diskusjon mellom atferdseksperter, veterinærer og hundeeiere. Vi må ta stilling til hvorvidt dagens praksis faktisk gagner hundene våre, eller om vi er i ferd med å normalisere et syn på hundehold som først og fremst handler om bekvemmelighet for oss mennesker.
Atferdsmessige utfordringer kan ofte løses gjennom bedre kunnskap, oppdragelse og trening. Det krever mer av oss som hundeeiere – men er det ikke akkurat det ansvaret vi påtok oss da vi valgte å ta en hund inn i livene våre?
La oss ikke gjøre hundene våre til et produkt vi designer etter eget forgodtbefinnende. La oss heller møte utfordringer med ansvar og kunnskap, ikke skalpellen som første løsning.


17.02.2025 Opphavsrett © Magne Gjertsen

​

Tilsvar av:  Magne Gjertsen
I artikkelen Trenger vi lederskap? konkluderer forfatterne med at lederskapsteorier er overflødige da de kan erstattes med læringsteori. Denne slutningen går ut i fra premisset om at lederskapsteorier defineres som treningsmetoder basert på konflikt og aggresjon.
 
Den konklusjonen blir grunnleggende feilaktig,  fordi  forfatterne ikke evner å definere hva som ligger i begrepet lederskap. Gale premisser og uriktige opplysninger gir feilaktige konklusjoner.
 
Mytebelagt
Selve forutsetningen som er lagt til grunn for artikkelen Trenger vi lederskap? innbyr derfor til drøfting og debatt.
Forfatternes hovedbudskap er at lederskapsbegrepet er mytebelagt og svært dårlig definert. Videre pekes det på at lederskap brukes som et universalbegrep for å forklare negativ og positiv atferd. 
Vi oppfatter imidlertid at forfatternes behov for å definere innholdet i begrepet lederskap, heller burde være en drivkraft i forhold til artikkelen.
I stedet underkjennes begrepet, og forfatterne unngår å gå videre inn på definisjonen.
 
Forfatterne siteres: ”Vi skal ikke ta på oss å definere alle begrepene som kommer seilende med det samme vi begynner å tenke på lederskap; ord som leder, alfaindivid, dominans, underkastelse og rangordning. Å definere disse ordene er komplisert, og definisjonene blir styrende for konklusjonene man trekker”.  (Drews, 1993).[1]
 
Negativ oppfatning
Vi mener at selv om forfatterne finner definisjonen komplisert, burde de tatt seg bryet med å gå i dybden på hovedtemaet i sin artikkel. Artikkelen virker ikke balansert, og det kan oppfattes som om forfatterne vil unngå å begi seg inn på en tolkning eller definering av disse begrepene, da de ikke passer inn i deres tenkemåte og syn på hundeoppdragelse.
Vi oppfatter det som at forfatterne mener at vi trenger en form for kontroll og styring over hunden i det daglige, men at de ikke syntes begreper som alfa, dominans, underkastelse og rangordning har noen relevans i denne sammenheng.  Og det skinner klart igjennom at forfatterne selv har en negativ oppfatning av begrepene.
​
Forfatterne sier: ”Vår kritikk mot lederskapsteorier er knyttet til flere punkter. Lederskapsbegrepet er ikke definert og er tømt for innhold, og de inneholder en nivåfeilslutning idet kunnskap fra populasjonsnivå anvendes på individnivå. I tillegg er lederskapsteoriene ofte undertrykkende og fører i retning av treningsmetoder basert på konflikt og aggresjon. Tiltak som anbefales for å bedre ”lederskap” kan enkelt og nøyaktig forklares med læringsteori, og lederskapsteorier er derfor overflødig.[2] Sitat slutt.
 
Forfatterne mener og konkluderer med, at lederskapstankene er overflødige. Vi på vår side har imidlertid ingen vanskeligheter med definisjonene, og håper i så måte å kunne bidra i  vårt tilsvar.

           Studier av hundefamilier i flokk anbefales  Foto: Eveline Koch                                                          Dominans og trygghet i underkastelsen   Foto: Eveline Koch

Definisjon av begrepet lederskap
Det er viktig at denne definisjonen avgrenses til hva som menes med begrepet i forhold til hundehold.
1. Lederskap må ses i  sammenheng med hva lederen ønsker å oppnå, og hvem lederen skal lede.
2. Hvilken rolle ønsker eieren å ha overfor hunden? 
3. Hvilken status ønsker eieren?
4. Ønsker eieren å regulere hundens oppførsel, og i forhold til hva, og på hvilken måte?
 
En generell definisjon på lederskap er: ”Å oppnå resultater sammen med andre” – i dette tilfellet i samhandling med hunden. Legger man dette til grunn, kan man si at en god leder er en som kan vise til resultater. Og av dette avledes to naturlige spørsmål:

• ·    Hvilke resultater?
• ·    Og med hvilke ressurser? 

Spørsmålene avdekker raskt at lederskap er et sammensatt begrep som også omhandler lederens rammebetingelser, subjektive valg og hensikter i samhandling med hunden.
 
I vårt daglig samvær med hunden, utsettes den for en mengde ytre påvirkninger som kan utløse dens medfødte instinkter og handlinger. Det vil si at hunden automatisk reagerer på ting den ser, lukter, og hører, i omgivelsene den ferdes. Det er derfor vektige grunner til at hundeeiere har et overordnet lederansvar for hunden, både sett i forhold til hunden selv, og ikke minst i forhold til omgivelser hvor hunder og mennesker ferdes.
 
I artikkelen Trenger vi lederskap? skriver forfatterne:
 
Sitat: ”Det er altfor lett å konkludere med at en velfungerende hund har et godt lederskap og en hund som ikke fungerer i en eller flere situasjoner har dårlig lederskap”.[3] Sitat slutt.
 
Dette blir en subjektiv påstand. Og forfatterne definerer verken hva som menes med ”velfungerende” eller hva hunden skal være ”velfungerende” i forhold til.
 
Men det er faktisk slik  innen Lederskapsbudskapet, at kunnskapen  om styring og kontroll forklares, defineres og vises både i teoriundervisningen og i praktisk dressurinnlæring og trening.
Dette kalles bevisstgjøring, og skal hjelpe hundeeieren til å planlegge og ta stilling til hundeholdet sitt.
 
Videre må valgene ses i forhold til vedkommendes rammebetingelser og målsetting for selve hundeholdet. 
Alle ønsker styring og kontroll, men hvordan skal dette oppnås?
Vi skal derfor ta for oss ulike former for ledelse:
 
Null ledelse
Her har eieren ingen bevisst plan, og hunden utvikler seg etter prøving og framgang i miljøet. Denne utviklingen skjer basert på medfødte egenskaper, og hunden har ingen avklart og trygg myndighet å følge.
Resultatet blir som oftest en eier som er ettergivende, maktesløs og ikke har motivasjon for igangsetting av sosiale tiltak. Det kulminerer som oftest i kapitulering og fører til kaos og stress i flokken/familien.

Konfliktfylt ledelse
Denne formen for ledelse karakteriseres ofte av en eier som er på etterskudd, og som styrer hunden med frustrasjon/irritasjon, uten noen gjennomtenkt plan.
Dette resulterer som oftest i økt konfliktnivå, mer negativ korreksjon, og høy grad av inkonsekvent behandling av hunden.
Vi sier at eieren hele tiden driver med ”brannslukking” i forhold til hundens reaksjonsmønster.

Et eksempel på dette er Konflikter.
To eller flere individer i dynamisk interaksjon, som er gjensidig avhengige av hverandre basert på flokktilhørighet uten avklart rang.  Over en viss tid (varighet) vil individene hindre hverandres måloppnåelse. De motstridende mål fører til negativ bruk av makt som til slutt vil eskalere i en sosial konflikt innad i flokken, eiers miljø.

God ledelse
Her ligger eieren er i forkant, og har planlagt og tatt stilling til hvilket hundehold som ønskes. Man opptrer som et team (flokk) med to eller flere individer i dynamisk interaksjon. Flokken er preget av gjensidig avhengighet (flokktilhørighet), og over en viss tid (varighet) defineres en felles oppgave og målorientert samhandling.

Med god ledelse vil hunden vise flokktilhørighet. Foto: Ågot Caroline Nilssen


God ledelse karakteriseres av rollemønsteret, leder og den som blir ledet. Det benyttes positiv bruk av maktforskjeller, ledelse, kontroll og gjensidig tillit.
Definisjon av ledelse i hundeholdet vil alltid inneholde en viss grad av autoritet. Med dette menes det å ha påvirkningskraft og innflytelse på omgivelsene. Dominans vil derfor være naturlig i et lederskap i forhold til hund.
 
Flere forskere hevder at makt er en nødvendig form for sosial energi. Samarbeid kan ikke foregå uten utøvelse av ledelse og makt. I dette forholdet er det imidlertid essensielt at det eksisterer tillit mellom partene. Makt uten tillit korrumperer, og må derfor styres av etisk bevissthet. Denne tilliten må læres. Fordi tillit er vanskelig å etablere og lett å ødelegge.
 
Det handler om bevisstgjøring av den som skal ha lederrollen. Jo mer definert eieren er, dess bedre leder er han. Og eieres væremåte i forhold til den utøvende ledelsen vil spille inn i forhold til relasjonen.
 
Her et lite sidesprang til politikken: Alle politikere snakker og påvirker individer for å oppnå makt til å styre. For å nå makten må det skapes tillit til ”flokken”. Slik nås målene.
 
 
Hunder er ikke ulver[4]
Overskriften er hentet fra artikkelen ”Trenger vi lederskap” og illustrerer forfatternes konklusjon om at populasjonsforskningen som brukes når det gjelder hundeatferd er utført på ulver, og dermed ikke kan overføres til hunder.
Vi mener at flere av argumentene som fremstilles i artikkelen ganske enkelt er feilaktige, og dermed ikke gir et riktig bilde av de resultatene som foreligger.
 
I artikkelen legges det vekt på at både hund og ulv er submissive hierarkier, og at man derfor ikke kan snakke om dominans. Vi tolker det slik at dette resonnementet ikke holder vann, fordi en naturlig del av ”underkastelse” eller ”unnvikelse” nettopp er dominans.
Vi mener videre at de selvsagte spørsmålene å stille i forbindelse med dette temaet er:
Er hunden disponert fra naturens side til å bli dominert av andre? Har hundene en naturlig dragning mot er hierarki i en flokk, der ledelse og avgjørelser blir ivaretatt av kontrollerende individer?

Hundekjørere med 15–20 polarhunder eller flere, vil umiddelbart kjenne seg igjen i disse spørsmålene. De ser på daglig basis at individene i flokken helt åpenbart har en rangordning seg imellom, der noen opptrer dominante overfor de andre. Dette kan observeres i den tydelige forskjellen på hundenes kroppsspråk, måten tumulter på forskjellige nivåer utarter seg, og hvordan de fleste individene vil følge avgjørelser som blir tatt av andre individer.
 
Enkelte vil argumentere for at hunden ikke er konstruert for å bli dominert eller ledet, og at den dermed ikke har naturlige forutsetninger for å fungere godt i et hierarki, der den plasseres lavere enn øvrige flokkmedlemmer.
De vanligste argumentene som benyttes – dette gjelder også for artikkelen Trenger vi lederskap? – er at det vitenskapelige grunnlaget for å påvise lederskap i flokken er utilstrekkelig.
Det henvises ofte til at det etologiske grunnlaget som støtter at enkelte individer dominerer og leder andre, er basert på iakttakelser av ulv i fangenskap, og at dette ikke nødvendigvis kan betraktes som naturlig atferd som kan overføres til domestiserte hunder.  

​Hundekjørere med 15–20 polarhunder ser på daglig basis at individene i flokken helt åpenbart har en
rangordning seg imellom, der noen opptrer dominante overfor de andre  

For å se hva det etologiske belegget for lederskap og flokkstruktur er, bør vi finne svaret på følgende spørsmål:

1. Foreligger det tilstrekkelig forskning på ulv i vill tilstand til å si noe om individenes funksjoner i flokkstrukturen? 
2. Kan en hund sammenlignes med en ulv på dette området?

 
Litt om forskning på ulv som lever fritt i naturen:
I motsetning til fremstillingen i artikkelen, foreligger det et omfattende forskningsgrunnlag på ulv i frittlevende tilstand.
Det er lagt ned betydelige ressurser i dette arbeidet flere steder i verden. For redegjørelsens skyld, vil vi henvise til et utvalg av forskningsresultater fra studier gjort i Canada, samt arbeid som er gjort i forbindelse med gjeninnføringen av ulv i USA.
 
Etter å ha vært utryddet i en lang periode, har ulven nå blitt gjeninnført i flere områder i USA. Det har blitt hentet ulver fra Alberta (Canada) i 1995, og British Columbia (1996). Gjeninnføringen ble meget vellykket, og ulven har hatt en flott utviklingskurve.
Nå har antallet ulv blitt så stort at arten er fjernet fra listen over utrydningstruede arter i enkelte stater, (våren 2009).
Dyrenes naturlige levemønster har vært gjenstand for detaljert kartlegging gjennom merking og radiomerking av et meget stort antall individer. Studiene er ivaretatt av utallige feltekspedisjoner som har iakttatt dyrene over lengre tidsperioder. 
Å avvise dette omfattende arbeidet som "ikke tilstrekkelig",  er en betimelig og eiendommelig konklusjon.
 
Hva sier forskningen?
Dette prosjektet, i likhet med lignende prosjekter, sier at ulven lever i en flokkstruktur, og ledes av et dominant, avlende lederpar.
Selv om de dominante, avlende dyrene sørger for ledelse, forekommer det også at underkastende individer opptrer som flokkledere for eksempel under migrering. Det viser seg imidlertid at når slike tilfeller oppstår, vil avgjørelser som blir tatt av det dominante lederparet endre flokkens retning, til tross for at dette paret ikke er i ledelsen.
Dette indikerer at lederparet har kontroll, og fordeler arbeidsoppgavene når det er hensiktsmessig.
Flokken har altså et arbeidsfordelingssystem. Når vi bruker begrepet "ledelse", omfatter dette initiering av felles aktivitet i flokken, markering av revir, kontroll over mat osv. Lederparet har også en struktur seg imellom, hvor tispen typisk besørger oppgaver som stell av valper og forsvar, mens hannen typisk besørger tilgang på mat og bevegelsene som er knyttet til dette. Men ledertispa underkaster seg alltid lederhannen når de møtes.
 

 
Dominans og respektive underkastelse i hundeflokk med Siberian Huskies 
Foto: Eveline Koch
 
Tilsvarende reaksjonsmønstre framstår i flokk av Siberian Huskies.  Og vi kan varmt anbefale alle noen års studier på en sledehundkennel av denne rasen!
 
Hva vet vi om hundens relasjon til ulven?
Det eksisterer en rekke teorier om tamhundens opprinnelse og opphav. Heldigvis lever vi i en tid hvor individene gjennom (DNA) kan kartlegges, og regler for arv og utvikling av genetisk materiale kan gi oss biologisk bevis for opphav.
Vi aksepterer at enkelte ikke tror på evolusjonsteorien. Og for disse faller alle argumenter bort, og videre redegjørelse er hensiktsløs.
Vi andre konstaterer at Smithsonian Institution og The American Society of Mamalogists, allerede i 1993 tok konsekvensen av de biologiske bevisene man fant gjennom DNA-analyse av 67 hunderaser, og at institusjonen deklassifiserte hunden fra Canis familiaris til Canis Lupus Familiaris. 
Dette for å vise at hunden og ulven er av samme art. Dette blir sjelden gjenstand for betraktning i hundemiljøer. Men faktum er  at vi kan se bort ifra andre arter enn ulven når vi skal lete etter opprinnelige egenskaper i nærmeste slekt. 
Alle egenskaper vi finner hos hunden, har den arvet fra ulven. Og hunden har ingen nærmere stamfedre.
Hund og ulv har samme antall kromosomer, og genomet er meget likt. De kan også pares, og få fruktbart avkom. Ulvehybrider har deltatt på dressurkurs i Norge.
 
Domestisering 
Hunden har imidlertid endret seg etter domestiseringen. Dette har sammenheng med selektiv avl.
Og dersom denne utviklingen fortsetter, vil hunden og ulven utvikle seg til to forskjellige arter om noen tusen år. Det kan påpekes noen forskjeller mellom hund og ulv. Artikkelforfatterne viser til at ulven kun har én løpetid i året, mens hunder har to. Vi har imidlertid hunderaser som også kun har løpetid én gang i året, for eksempel Basenjihunden. Andre forskjeller er monogami og lignende.
Det er allikevel åpenbart at det er like store forskjeller mellom enkelte hunderaser som det er mellom ulv og hund. Felles for alle, er at de er kjøttetende og altetende rovdyr, som har utviklet seg i en bestemt retning gjennom 40 millioner år (siden Hespericyon).
 
Hvis vi benytter hundens DNA og teller bakover i generasjonene, ser vi at den domestiserte hundens historie ikke er mer en ca. hundre tusen år gammel.
Og de grunnleggende instinktive egenskapene ulven har for flokkstruktur og ledelse, har blitt utnyttet av mennesket helt frem til forrige århundre.
Hunden har alltid vært i menneskets tjeneste som et underordnet, arbeidende individ i flokken. 
Det er først i nyere tid at mennesket har tatt i bruk hunden som et rent selskaps- og underholdningsdyr.
Har hunden av den grunn mistet sine grunnleggende instinkter som bytteetende flokkdyr? Nei.
 
Hva er best for hunden?
Man skal ha mistet ethvert snev av ydmykhet for å si at man vet svaret på dette. Kan vi tillate oss å gå ut fra at naturen tar feil? Både vi og forskere synes ikke det.
Uansett hva man leser seg til av logiske slutninger med opphav i menneskets observasjoner, sitter naturen med den beste løsningen?
 
Vi er sikre på at den forskningen vi har tilgang til i dag, viser at hunden har et naturlig instinkt for flokkstruktur der man har ledere og individer som følger lederen.
 
Hva tillegger man egentlig begrepet lederskap?  

Innskrenking av frihet, tukting, makt, vold, fangenskap og brutalitet?
eller
Trygghet, omsorg, opplæring, beskyttelse, tillit og naturlig sameksistens?
 
 Vår erfaring er at dem vi diskuterer med gjerne benytter den første betydningen for å beskrive motparten.
Vi vet imidlertid at den riktige lederskapsføringen gir et suksessfullt samkvem i harmoni med hunden.
Dette gagner et godt hundehold   for  hund, eier og samfunn, basert på trygghet, omsorg, opplæring, beskyttelse, tillit og harmonisk sameksistens uten konflikter.
 
Det vil være besynderlig, og høyst uprofesjonelt å avfeie lederskapsteorier uten å først ha gått grundig til verks og å ha sett på hva denne form for innlæring, trening, hundehold og sameksistens egentlig er!
 
Aktiv Hund Hundeskole
Magne Gjertsen
 
 Henvisninger:
 1 Iden, Maj-Brit; Tillung, Randi Helene; Asbjørnsen, Helge: Trenger vi lederskap?, s. 1
 2 Ibid: s. 3
 3 Ibid: s. 1
 4 Ibid: s. 2
 
Bilder av Siberian Huskies er bearbeidet og tilrettelagt av Geir R Nordenstam.
Foto: Eveline Koch og Christina Gjertsen 

Kilder:
"Leadership behavior in relation to dominance and reproductive status in gray wolves, Canis lupus" (Rolf O.Peterson, Amy K.Jacobs, Thomas D.Drummer, L. David Mech, Douglas W.Smith) http://www.npwrc.usgs.gov/resource/mammals/wolflead/index.htm
 
Mech, L. David. 1999. Alpha status, dominance, and division of labor in wolf packs. Canadian Journal of Zoology 77:1196-1203. Jamestown, ND: Northern Prairie Wildlife Research Center Home http://www.wolf.org/wolves/learn/basic/resources/mech_pdfs/267alphastatus_english.pdf 
Ed Bangs, Wolf Recovery Coordinator U.S. Fish and Wildlife Service www.fws.gov/mountain-prairie/species/mammals/wolf/
Smithsonian institution http://www.si.edu/    
The American Society of Mammalogists  http://www.mammalsociety.org/
Carl Erik Grenness. Psykologisk Institutt, Uio Om Ledelse. PSY2400 Vårsemester 2006.
Carl Erik Grenness. Psykologisk Institutt Uio. Endringsledelse, makt og etikk
PSY 2400 vår 2005.

[1] Iden, Maj-Brit; Tillung, Randi Helene; Asbjørnsen, Helge: Trenger vi lederskap?, s. 1

[2] Ibid: s. 3

[3] Ibid: s. 1

[4] Ibid: s. 2