Når kjærlighet ikke er nok – og fryktfri håndtering blir et nytt svik

Det begynner tidlig, ofte uten at vi merker det. En liten valp trekker seg unna når du skal klippe klør, viser motvilje når du ser på tennene, eller knurrer svakt når du løfter den opp. Du kjenner ubehag og slipper taket. Det føles riktig i øyeblikket – som respekt, kanskje til og med kjærlighet. Men hva lærer valpen?

At motstand virker. At hvis den stritter imot, forsvinner presset. Den får viljen sin.
Uten at vi tenker over det, begynner hunden å forme oss – ikke omvendt. Og det skjer ikke bare én gang, men hver gang vi trekker oss unna i møte med protest: når hunden ikke vil inn i buret, napper til seg båndet, vrir seg under håndtering, eller stirrer og spenner seg. Når den knurrer – og vi går vekk.
Resultatet er at motstand belønnes. Press forsvinner. Det fungerer – og det gjentas. Det er læringsteori i praksis, rett fra pensum i klassisk og operant betinging (Skinner, 1953).

Når kjærlighet ikke er nok
De fleste eiere ønsker å gjøre sitt beste. De vil ikke skade, tvinge eller overkjøre hunden. Derfor gir de seg – fordi det kjennes riktig. Men når frykten for å gjøre feil overskygger viljen til å lede, overlates hunden til seg selv. Det som skulle være omsorg, blir til feilstøtte (Donaldson, 1996).
Det er her "fryktfri håndtering" ofte introduseres som en løsning. Men da er det som regel for sent. Hunden har allerede lært at motstand fungerer. Den er blitt trent – av eieren selv – til å regulere situasjoner ved hjelp av protest. Så når vi fjerner press og forsøker å belønne oss ut av ubehaget, gir vi egentlig etter. Igjen.
I den positivt forsterkende og frytfrie treningsideologien (PP/FF) er tanken at ubehag skal unngås, og at treningen skal tilbakestilles straks hunden viser motstand. Det høres pent ut, men forutsetter at man aldri havner i situasjoner der press må gjennomføres – noe som ikke stemmer med virkeligheten (Lindsay, 2000).

Når presset ikke kan unngås
Før eller siden må alle hunder håndteres i situasjoner de ikke har valgt selv: kloklipp, veterinærbesøk, flåttfjerning, skadebehandling, nødtransport. Da hjelper det ikke med godbiter alene. Da hjelper det ikke at hunden kan "velge" samarbeid – den må følges gjennom presset. Den må tåle.
Men hvis hunden aldri har lært å følge et lett trykk, aldri har erfart at trygghet kommer når den gir etter, da står vi igjen med en hund som reagerer med panikk, kamp og flukt. Den biter. Den skriker. Den kjemper imot – og ender kanskje med å måtte sederes (Herron et al., 2009).
Og når den adferden først er etablert, finnes det ingen enkel vei tilbake. Det som kunne vært en trygg innlæring, må nå bygges opp fra bunnen – med ny trygging, ny erfaring, og ny tillit.

Den naturlige læreren – og det tapte språket
I naturen skjer dette annerledes. En tispe som føder valper, har tilgang og myndighet. Hun steller, holder fast, korrigerer og veileder. Valpene protesterer ikke mot henne – de gir etter. De lærer trygghet gjennom fysisk kontakt og emosjonell overgivelse (Klinghammer & Goodman, Wolf Park).
Men når vi som eiere kvier oss for å ta denne rollen – eller rett og slett ikke vet hvordan – mister hunden en helt sentral erfaring: Å bli holdt igjen og ledet, uten at det er farlig. Å kjenne press – og oppdage at trygghet kommer når man slipper det.
Dette burde vært grunnlaget for all valpetrening. Ikke bare godbit for å sitte pent, men erfaring med rolig håndtering, sosial regulering og ettergivelse under lett press. Ikke som overstyring – men som ramme for å lære trygghet og samarbeid.
Hvis vi i stedet lærer hunden at enhver protest gir uttelling, bygger vi en strategi der motstand blir det som lønner seg.

Hva burde hunden lært i stedet?
Det hunden trenger å lære tidlig, er at det å følge lett press gir trygghet. At samarbeid, ro og ettergivenhet ikke er svakhet, men veien til forutsigbarhet og stabilitet. Dette handler ikke om “hard trening” – det handler om sosial grunnferdighet og emosjonell regulering (Miklósi, 2007).
En hund som lar seg veilede fysisk, som tåler å bli flyttet på, undersøkt og håndtert, er ikke bare lettere å ha med å gjøre – den er tryggere i seg selv. Og en trygg hund trenger ikke forsvare seg, gjemme seg eller kjempe.
Dette er ikke prestasjonstrening – det er relasjon og tillit i praksis. En hund som må sederes for enkel håndtering, har ikke bare et adferdsproblem – den har ikke lært å føle seg trygg under ledelse.

Hunden lærer – hele tiden
Hunder lærer ikke bare øvelser. De lærer hvordan du reagerer. Hvordan miljøet tilpasser seg dem. Hvordan deres egne signaler påvirker situasjonen (Blackwell et al., 2008). Og over tid blir de konsekvente. Ikke fordi de er “dumme” eller “dominante”, men fordi de gjør det som fungerer.
Dette skjer også i dagliglivet: Når hunden kobler ut på tur fordi eierens signaler er svake. Når eieren forsøker å overtale i stedet for å lede. Når hele relasjonen er bygd på godvilje – men uten tydelige roller.
Da har hunden tilhørighet, men ingen sosial struktur. Ingen forpliktelse. Den velger når det passer, og protesterer når det ikke passer – for det er dét som har virket.

Et nødvendig oppgjør med misforstått “snillhet”
Vi må våge å fortelle sannheten: Livet inneholder press. Vi kan ikke beskytte hunden mot alt. Vi kan ikke belønne bort all motvilje. Men vi kan lære hunden å takle motstand – og å stole på at vi vet veien gjennom det.
Dette handler ikke om dominans. Det handler om ansvar, språk og ledelse. Om å stå i situasjonen – og ikke la hunden styre etter feil strategi.
Hunder trenger ikke total valgfrihet – de trenger trygghet, struktur og forutsigbarhet. Og det får de ikke av å vinne hver konflikt. Det får de av å oppleve at motstand ikke fører frem – men at tillit gjør det.

Hvem lærer hvem?
Det store spørsmålet vi bør stille oftere er: Hvem lærer hvem?
For i enhver interaksjon lærer vi hunden hvordan samspill fungerer. Hva som lønner seg. Hva som forventes. Hva som er greit – og hva som faktisk ikke fører frem.
Det er dette som er oppdragelse. Og det er dette som må tilbake i sentrum av moderne hundetrening.
For altfor mange hunder får i dag en diagnose, et reseptark eller et treningsforbud – når det de egentlig trengte, var én ting:

Trygg veiledning. Tydelig ansvar. Og ekte ledelse.

Refleksjon og respons fra praksisfeltet
Mottakelsen av denne teksten har vist hvor stort behov det er for å snakke sant om relasjon, ansvar og veiledning i hundeholdet. Mange av tilbakemeldingene har kommet fra erfarne oppdrettere, instruktører og hundeeiere som bekrefter at det som beskrives her stemmer med det de ser – og har sett i årevis.
Noen peker på hvordan hunden faktisk dresserer eieren, andre beskriver hvor vanskelig det kan være å nå frem med budskapet i et klima preget av misforstått snillhet og frykt for å gjøre feil. Mange beskriver hvordan de allerede praktiserer dette i sitt arbeid – og hvor viktig det er å starte riktig fra første stund, og å fortsette med bevisst ledelse og tillit hele veien.
Dette viser at vi ikke bare trenger mer kunnskap – vi trenger fellesskap. En allianse av fagfolk og erfarne eiere som tør å stå for en balanse mellom forståelse og ansvar. For vi har nok av teorier, metoder og meninger – det vi trenger nå, er mot til å stå i det som virker.

Opphavsrett © Magne Gjertsen ​

Referanser

• Blackwell, E.J., Twells, C., Seawright, A., & Casey, R.A. (2008). The relationship between training methods and the occurrence of behavior problems, as reported by owners, in a population of domestic dogs. Journal of Veterinary Behavior.
• Donaldson, J. (1996). The Culture Clash. James & Kenneth Publishers.
• Herron, M.E., Shofer, F.S., & Reisner, I.R. (2009). Survey of the use and outcome of confrontational and non-confrontational training methods in client-owned dogs showing undesired behaviors. Applied Animal Behaviour Science.
• Klinghammer, E., & Goodman, P.A. The Management and Socialization of Captive Wolves at Wolf Park.
• Lindsay, S.R. (2000). Handbook of Applied Dog Behavior and Training, Volume 1: Adaptation and Learning. Iowa State University Press.
• Miklósi, Á. (2007). Dog Behaviour, Evolution, and Cognition. Oxford University Press.
• Skinner, B.F. (1953). Science and Human Behavior. Macmillan.