Når hunden er ute av kontroll – og eieren er fanget i en ideologi eller i ubevisst uvitenhet

Eierne tømmer lommeboken på ideologisk ensidighet – og balanserte trenere får jobben til slutt, ofte i form av rehabilitering og et oppgjør med alt eierne i utgangspunktet ville unngå: motstand, ansvar og realitetssjekk.

Vi får ofte inn hunder som er "godt trent". De kan sitt, de kan ligg, og de elsker godbiter. Å forstå en kommando er ikke det samme som å adlyde den. Forskning viser at hundens evne til sosial læring og tilpasning er tett knyttet til menneskets lederskap og kommunikasjon (Miklósi, 2007). I et forstyrrende miljø er det ofte null kommunikasjon, og ingen reell kontroll. Det er først da kontrasten mellom innlærte øvelser og faktisk fungerende atferd blir tydelig. Hva er vitsen med å lære innkalling, gå pent i bånd, sitt og dekk – hvis disse ferdighetene ikke fungerer når det virkelig gjelder? Hvis de ikke kan brukes til å hjelpe hund og eier å navigere trygt i hverdagen – i møte med stress, impulser og miljø – da er det bare overflate. Innlæring uten overføring er som å kunne svømme på land. Det ser bra ut, men hjelper lite når det blir dypt.

Alt til sin tid. Det finnes en naturlig rekkefølge i god hundetrening. Først må hunden lære å regulere seg, forstå grenser, og samarbeide med mennesket sitt i hverdagen. Først da får kommandoer og ferdigheter verdi. Når grunnlaget er svakt, nytter det ikke å legge på mer pynt – da faller alt sammen i møte med virkeligheten. Mange hopper rett til øvelser og ferdigheter, men uten å ha etablert trygghet, kontakt og lederskap først. Da blir treningen hul – og hunden lærer å ignorere det som egentlig skulle gi støtte. Hunden jager biler og syklister, biter, slåss, rømmer, drar i bånd, vokter, er panisk i møter – eller rett og slett ikke lytter i det hele tatt.

Når vi begynner å grave, finner vi ofte ikke et treningsproblem, men et spor av ideologisk etterlatenskap. Hunden er ute av kontroll, og eieren har blitt opplært til å ikke gripe inn – av frykt for å være "slem", "dominant" eller "gammeldags". Resultatet er at både hund og eier står fast i et mønster der ingen tar ansvar for å regulere atferden.
De fleste eiere vil det godt, men mange har blitt fanget i en ideologi – og en konstant frykt for å gjøre feil. De er redde for å sette grenser, for å bli misforstått, for å «ødelegge relasjonen». Resultatet er at de gjør lite, og lar problemer vokse i stillhet.

Før vi kan hjelpe hunden, må vi først hjelpe eieren. Det handler ikke bare om teknikker, men om å endre hele forståelsen av hva lederskap og ansvar egentlig er.
Men noen eiere kommer ikke engang så langt. De tror de kan fikse det selv – uten hjelp, uten innsikt, uten å sette av tid til bevisst opplæring eller tilegne seg kunnskap. Det handler ikke om ond vilje, men ofte om komfort og stolthet. De unngår å oppsøke hjelp fordi det betyr å innrømme at noe ikke fungerer. I mellomtiden fortsetter problemene å vokse – og hunden betaler prisen.

For dem som faktisk søker hjelp, starter vi med å rydde vekk skyld og forvirring. 
Vi hjelper eieren å skille mellom lederskap og maktmisbruk, forstå at "nei" ikke er et overgrep, og se forskjellen på emosjonell komfort og faktisk trygghet. Når eieren tør å ta tilbake påvirkning og ansvar uten skam, kan vi begynne det egentlige arbeidet. Og det tar tid – ikke fordi vi trener sakte, men fordi vi må rydde bort det som har blokkert for ansvar – ofte i årevis.

Når eieren så begynner å ta plass i relasjonen, skjer det ofte en umiddelbar endring i hunden. 
Men det er ikke alltid pent. Mange hunder, spesielt de som har fått gjøre som de vil over lang tid, vil teste grensene når de for første gang møter ekte motstand og krav. Som Serpell (1995) påpeker, har hunder gjennom hele sin utvikling vært avhengige av menneskelig veiledning for å fungere sosialt – og det merkes når denne veiledningen uteblir. Det er her eieren må stå støtt – og det er her vi veileder gjennom prosessen.

Vi jobber med kontakt og timing, rolig påvirkning, trygg grensesetting, og ikke minst: vi lærer eieren hvordan hunden belønnes gjennom at vi påvirker atferden i ønsket retning – og umiddelbart gir ro, trygghet og anerkjennelse når hunden velger å etterkomme. Dette er ikke straff – det er språk. Det er slik hunder forstår at samarbeid gir frihet, og at trygghet oppstår i ettergift, ikke i fravær av påvirkning.
​
Først når dette fundamentet er på plass, kan vi begynne på det mange forbinder med “trening”: innlæring, ferdigheter og tilpasning. Men nå skjer det på et nytt grunnlag – ikke bare for å få en lydig hund, men for å bygge en stabil relasjon med plass til både regler og frihet.

Mange eiere kommer til oss som siste utvei. 
De har brukt tusenvis på kurs, godbiter, utstyr og råd – uten effekt. Når de til slutt innser at problemet ikke bare var hunden, men fraværet av balanse, da starter den egentlige reisen.

Hvorfor kommer de ikke før – og hvorfor er det så vanskelig å forebygge? 
Det er et paradoks: De fleste kunne unngått problemene om de hadde fått riktig veiledning tidlig. Likevel kommer mange først når alt har gått galt. Hvorfor?
Fordi de har blitt fortalt at “snillhet” er nok. Fordi markedet er fullt av råd som lover resultater uten krav. Fordi det er enklere å kjøpe godbiter og utstyr enn å ta grep i egen atferd. Og fordi forebygging sjelden føles akutt – før konsekvensene banker på døren.
De kommer når forholdet til hunden er preget av frustrasjon, håpløshet og skyld. De kommer når følelsene blir sterkere enn ideologien. Og da starter vi ofte på bar bakke – med en hund som har lært at den bestemmer, og en eier som har lært å ikke gjøre noe med det. Ekte lederskap starter ofte først når vi tør å slippe taket i ideologien – og gripe tak i ansvaret. Lederskap i flokk handler ikke om makt, men om trygg sosial regulering – slik vi også ser i studier av naturlige ulveflokker (Mech, Wolf Park).
​
Dette er ikke en tekst mot belønningsbasert trening. 
Det er en oppfordring til å løfte blikket. For hvis vi virkelig vil hjelpe hunder – og deres eiere – må vi våge å ta ansvar, ikke bare gi godbiter. Ensidighet skaper aldri balanse. Ikke i pedagogikk. Ikke i hundetrening. Ikke i livet.

​Opphavsrett © Magne Gjertsen ​