Ekte læring, ekte relasjon: Hvorfor selvkontroll og trygghet krever mer enn godbiter

I et hundetreningslandskap dominert av godbiter, frihet og “bare-positive”-budskap, står mange eiere igjen med forvirring, ustabile hunder og tomme lommer. Hva skjer når hundens reelle emosjoner og sosiale behov overses – og eieren reduseres til en godbitautomat? Denne artikkelen tar et oppgjør med forenklede løsninger, og viser hvorfor ekte trygghet, selvregulering og samarbeid må bygges fra innsiden – ikke kjøpes med pølse.

PP/FF: Et utbredt, men misforstått utgangspunkt
PP/FF står for «Purely Positive / Force Free» – altså en treningsfilosofi som tar utgangspunkt i at all læring hos hunder bør skje uten bruk av ubehag, krav eller korrigering, og utelukkende ved bruk av positiv forsterkning og frivillighet. Metoden hevder ofte at bruk av press eller struktur kan føre til skade eller tap av tillit, og at kun positive opplevelser skal brukes for å forme atferd. Mange tilhengere av PP/FF-modellen argumenterer dessuten for at klassisk og operant betinging må holdes adskilt, og at følelsesendringer i hunden kun kan skje gjennom assosiasjoner – ikke gjennom konsekvenser.
Denne modellen har fått stor utbredelse, men bygger i mange tilfeller på en forenklet forståelse av læring, og ignorerer sentrale faktorer som sosial struktur, emosjonell modenhet og relasjonell trygghet. I praksis blir eierens rolle ofte redusert til en leverandør av godbiter, uten tydelig ledelse, avklaring eller evne til å støtte hunden i motgang.

Innledning
Hvordan bygger vi hunder som ikke bare adlyder, men som fungerer trygt, selvstendig og sosialt i en kompleks verden? Hvordan skaper vi ekte samarbeid basert på respekt, tillit og mestring – ikke bare tekniske ferdigheter?
I denne artikkelen avdekker vi hvordan feilforståelser i moderne hundetrening, spesielt i PP/FF-miljøet, fører til manglende trygghet og sosial forankring hos hundene. Vi viser hvordan en helhetlig forståelse av læring, relasjon og emosjonell utvikling gir bedre og dypere resultater – både for familiehunder, jakthunder og arbeidshunder.

Klassisk og operant betinging – to sider av samme mynt
Klassisk betinging skaper emosjonelle assosiasjoner. Operant betinging styrer atferd via konsekvenser. I praksis skjer disse alltid sammen.
Når en hund lærer, påvirkes både følelsene (klassisk) og atferden (operant). Å skille dem kunstig, slik PP/FF forsøker, gir et urealistisk bilde av hvordan hunder faktisk utvikler seg. Selv om vi ønsker å endre følelser gjennom motbetinging, skjer det samtidig en læring om konsekvenser. De to læringsformene er uløselig sammenvevd i all praktisk trening.

Det er føreren som gjennom sitt nærvær og sin energi gir hunden en ny følelse – altså en klassisk kobling. Men den fysiske handlingen hunden velger i situasjonen – å se, å bli, å holde seg rolig – er operant læring. Det er ikke følelsen alene som avgjør – det er kombinasjonen av sosial trygghet og forventet konsekvens.


Motbetinging og desensitivisering – og hvor misforståelsen ligger
Desensitivisering utsetter hunden for stimuli gradvis. Motbetinging endrer følelsesresponsen til noe positivt.
PP/FF påstår dette handler kun om klassisk betinging. Men i praksis skjer også operant læring – hunden lærer å velge riktig atferd, ikke bare å føle bedre.
Riktig brukt er motbetinging en kombinasjon av følelsesendring (klassisk) og atferdsvalg (operant).
Men her oppstår en alvorlig feilslutning: PP/FF antar at dersom man gir en godbit til en hund som er i nærheten av noe den frykter, så forandres følelsen gjennom assosiasjon alene. De tar ikke hensyn til hvilken modus hunden faktisk er i.

Hvis hunden er i fluktmodus, jaktmodus eller sosial konflikt, vil ikke en godbit nødvendigvis kunne "betinge om" følelsen. Den emosjonelle tilstanden styrer hvilken informasjon hunden faktisk mottar og bearbeider.
Det betyr at selv om det gis en godbit, kan hunden enten overse den, oppfatte den som en belønning for feil tilstand (f.eks. utagering), eller koble den til førerens usikkerhet. Når eieren samtidig utstråler nervøsitet, uklarhet eller tjenende adferd, oppstår det ingen reell omstrukturering av emosjonell tilstand – og motbetingingen virker ikke.
For at motbetinging skal fungere, må hunden være i et mottakelig modus: regulert, åpen og sosialt forbundet med føreren. Det forutsetter at relasjonen allerede er avklart og at eier representerer trygghet og forutsigbarhet.

Dette er punktet hvor systemet kollapser: Når eksponering og godbit ikke lenger er nok fordi hunden mangler et emosjonelt anker. Hvis ikke føreren allerede har etablert seg som en sosial leder – og dermed en trygg base – vil hunden ikke bruke eieren som referanse i pressede situasjoner.

Eksponeringen blir da ikke læring – den blir feil læring, som forsterker usikkerhet og uønskede mønstre.
Føreren må gi hunden rett følelse – klassisk betinging. Men det er hundens atferd – det den gjør fysisk – som er operant. Når dette samarbeidet fungerer, har vi reell motbetinging. Når det mangler, har vi bare snacks i støy.


Praktisk refleksjon: Relasjon før situasjon
Vi må ikke undervurdere betydningen av å etablere en sosialt trygg relasjon først. En relasjon hvor eier fremstår tydelig, trygg og ansvarlig. Først når hunden har en referanseperson å støtte seg på – kan vi begynne å jobbe med utfordringer.
Eieren skal være i sentrum av hundens opplevelser. Alt hunden vil ha, går gjennom føreren. Dette handler ikke om kontroll for kontrollens skyld – men om forutsigbarhet. Når en hund lærer at føreren er “døråpneren” til alt av verdi, skapes trygg tilknytning. Føreren representerer ikke bare regler – men trygghet, retning og frihet med rammer.

Og det må gjøres i rett rekkefølge: Hvis en eier plutselig forsøker å korrigere en hund som tidligere har valgt fritt – uten at relasjonen er avklart – har ikke eieren egentlig “rett” til å korrigere. Da finnes det ingen sosial forankring for verken belønning eller grensesetting. Eieren blir en tilfeldig figur i hundens verden, ikke en referanse.
Og uten referanse – ingen reell innflytelse. Når vi eksponerer hunden etter at relasjonen er etablert, må vi ofte samtidig hemme gamle reaksjonsmønstre. Det krever både tettere oppfølging og mer presise korreksjoner – og det er her mange metoder kollapser dersom de ikke tar høyde for gammel læring som må endres aktivt, ikke bare passivt fades ut. 
Mange eiere spør: “Skal ikke hunden få velge selv?” Jo – men først må den lære hvordan den kan velge riktig. Det krever først en fase med tydelig veiledning. Hunder som lærer å regulere seg selv gjør det fordi de forstår strukturen – ikke fordi de er presset, men fordi de er trygge.    

​Derfor kan vi si: Relasjon først, situasjon etterpå.

Kildenes perspektiv og nyansering
Det finnes flere norske og internasjonale kilder som belyser læringsteori og hundetrening. Mange av disse støtter PP/FF-prinsipper, særlig i formidlingen rettet mot hobbyeiere. Det er viktig å merke seg at disse ofte presenterer et forenklet bilde av hvordan læring og følelser fungerer i praksis, og at kompleksiteten i sosial struktur og emosjonell regulering sjelden blir grundig behandlet.
Denne artikkelen utfordrer derfor deler av den rådende forståelsen og presenterer en alternativ modell som kombinerer faglig innsikt med praktisk erfaring.

Akademiske kilder:

• Miklósi, Á. (2007). Dog Behaviour, Evolution, and Cognition. Oxford University Press.
• Serpell, J. (1995). The Domestic Dog: Its Evolution, Behaviour and Interactions with People. Cambridge University Press.
• Udell, M.A.R. & Wynne, C.D.L. (2008). "A review of domestic dogs’ (Canis familiaris) human-like behaviors: Or why behavior analysts should stop worrying and love their dogs". Journal of the Experimental Analysis of Behavior, 89(2), 247–261.
• Sundman, A.-S., et al. (2019). "Long-term stress levels are synchronized in dogs and their owners". Scientific Reports, 9(1), 7391.
• Mech, L.D. (1999). "Alpha status, dominance, and division of labor in wolf packs". Canadian Journal of Zoology, 77(8), 1196–1203.

Disse kildene støtter ideene om sosial struktur, emosjonell smitte, naturlig ledelse og læringens biologiske forankring.

Avslutning
All endring av atferd – enten det gjelder mennesker eller hunder – krever innsats, forståelse og en vilje til å endre egne mønstre. Det er krevende å jobbe med atferdsendring, og derfor er det viktig at vi ikke sender eiere ut i prosesser med verktøy som ikke virker, eller som gir falsk trygghet. Verden er ikke perfekt – men da må løsningene våre være realistiske og ansvarlige. For å lykkes med reell atferdsendring, må vi forstå at alt har sin tid – og sitt sted. Relasjon først. Deretter situasjon. Og til slutt: frihet, når rammen er trygg.

​Mange eiere som «er uenige» i visse fremgangsmåter, gjør det ikke nødvendigvis fordi de har faglig grunnlag. Ofte handler det om at de ikke forstår – og bruker uenighet som skjold mot innsikt. Det er derfor avgjørende at vi formidler tydelig, bygger forståelse først – og deretter endring.

Akademisk sammendrag
Denne artikkelen undersøker motbetinging og desensitivisering i moderne hundetrening, og viser hvordan manglende forståelse av sosial relasjon og emosjonell kontekst kan føre til feil læring. Ved å integrere klassisk og operant betinging i en relasjonell ramme, fremheves viktigheten av emosjonell trygghet og sosial ledelse som forutsetning for reell endring. Kritikken av PP/FF-tilnærmingen underbygges med forskning fra etologi og atferdsanalyse. Artikkelen argumenterer for en helhetlig tilnærming der relasjon kommer før eksponering.
​
Opphavsrett © Magne Gjertsen ​